Slektstreet

Kommentar til Matteus 1:1-17

Det nye testamentet begynner overraskende nok med et slektstre. Ikke det mest inspirerende tenker vi og hopper over det. Ikke gjør det! Det er med for en grunn! Jeg er blitt så gammel at slektsbøker har blitt interessante. De hjelper oss å forstå hvor vi kommer fra og lærer oss viktige ting om familien. Her er noe Jesu slektstre lærer oss:

Det begynner med Abraham.

Selv om det går lang tid, så viser slektstreet til Jesus at Gud holder sine løfter. Nesten to tusen år etter Guds løfte om å velsigne alle jordens slekter i Abraham, så jobber han fortsatt med oppfyllelsen. Guds velsignelse går i generasjoner. Det gir tro og håp for våre etterkommer. Guds velsignelse i mitt liv fortsette gjennom mine barn og mine barns barn. Kanskje blir du trist over den tanken, fordi du ikke er så stolt over slekten du kommer fra? Les Jesus sin ætteliste nøye. For her er den neste tingen vi kan lære:

Velsignelser for generasjoner.

I Jesu slektstre finner vi tvillingene Peres og Serah. De var et resultat av at Jakobs sønn Juda uvitende ble forført av sin svigerdatter Tamar. Vi leser videre og ser at Boas sønn av Rahab, den prostituerte kvinnen fra Jeriko, også står som Jesu stamfar. Han giftet seg med den midianittiske kvinnen Rut. Å være sønn av en prostituert og gift med en hedning var ikke spesielt stas. Vi leser videre og blir gjort oppmerksom på at Jesu stamfar Salomo var sønn av Batseba og resultat av sin far Davids skamfullt utroskap og mord. Hva kan være grunnen til at disse er uthevet i slektstreet? Kanskje det er for å gjøre et poeng av at en familie ikke trenger å være perfekt for å gi rom for Jesus. Vær ikke flau over hvor du kommer fra. Når du gir rom for Jesus så velsigner han både deg og din familie. Den velsignelsen fortsetter i nye generasjoner.

Per Eivind Kvammen

Det åndelige menneske

Kommentar til 1. mosebok 2:7

Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.
1. mosebok 2:7

Skapelsesfortellingen er så rik på sannhet, mening og visdom at det er verdt å tygge på enkeltvers. I dette verset har den hebraiske grunnteksten et ordspill som går tapt i oversettelsen. Ordene for Adam og jord er nesten identistike. Ordet for menneske er adam og ordet for jord adama. Adam er formet av adama. Mennesket er jordisk og tilhører jorden. Å ha beina sine godt plantet på jorden er ikke bare en jærsk tanke, det er en bibelsk tanke. Det gir mening å være glad i jorden.

Det neste ordspillet i teksten handler om forholdet til Gud. Ordet for liv er hayyim og ordet for levende er hayya. Gud blåste liv i mennesket og mennesket ble levende. Gud blåste ånd i mennesket og mennesket ble åndelig. Her lærer vi mer hva det vil si å være menneske.

St. Augustin skrev:
Herre, du har skapt oss for deg selv, og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg.

Mennesket er et åndelig vesen som lengter etter sin skaper.

Paulus skriver til korinterne:
Det først mennesket, Adam, ble til en levende sjel, den siste Adam (Jesus) ble til en ånd som gir liv… Det første mennesket var av jorden. Det andre mennesket er av himmelen.

Alf Prøysen skrev i julekveldsvisen at Jesu fødsel skapte en bru mellom himmelen ei krybbe og ei ku. Prøysen sitt poetiske poeng treffer blink. Ved å bli mennesket og komme til jorden så gjør Jesus en bro mellom det himmelske og det jordiske. En bro mellom Gud og mennesket. I Jesus forener vi adama og hayya. Det jordiske og det åndelige. Gud og menneske. Vårt hjerte finner hvile i Ham.

Trykk her for å laste ned bibelleseplanen og bli med på lesingen du også!

Balkan, korona og hvordan vi kan hjelpe

VÅRE SØSKEN TRENGER HJELP

I Sentrumkirken har vi siden oppstarten bygget nettverk på Balkan og inngått partnerskap med misjonærer, etablerte kirker og kirkeplantinger i Hellas, Makedonia, Albania og Serbia. Tross beskjedne størrelser, har våre partnere et imponerende sosialt engasjement. De er alle hardt rammet av koronasituasjonen. Samfunnet er resolutt stengt ned for å begrense smitte og av frykt for å overbelaste et allerede svakt helsevesen. 

Myndighetene har gitt portforbud og politiet patruljerer gatene for å se at det blir opprettholdt. Familier og storfamilier går oppi hverandre døgnet rundt i små leiligheter. Restriksjonene fører til bortfall av arbeidsplasser slik vi også opplever, men rammer hardere for myndighetene mangler ressurser til å kompensere skikkelig for bortfall av inntekter. I våre samarbeidskirker er mange menighetsmedlemmer fattige og lever i utgangspunktet på minimumsinntekt. Mange er uregistrerte dagsarbeidere. Noen tjener penger fra salg av grønnsaker og lignende på markedet. Andre igjen har små forretninger eller enkeltmannsforetak. Når markedet nå er stengt og alle må være hjemme, så er det disse jobbene som forsvinner først. De har begrenset, om noen, rett på kompensasjon. 

Våre samarbeidskirker lider også økonomisk. Det er mangelfulle systemer for online givertjeneste og alle balkanlandene er fortsatt kontantsamfunn. Når kirken nå er forhindret fra å samles betyr det bortfall på opp til 80% av givertjenesten. Det skjer samtidig som flere mister inntektsgrunnlagene sine og trenger hjelp. Våre samarbeidskirker bruker nå oppsparte midler for å hjelpe dem som trenger det mest med mat og strøm. 

Jeg var rystet etter en samtalerunde med pastorene. Flere gjorde sitt beste for å skjule nedstemthet og resignasjon. I Norge er vi selvsagt også frustrerte og fortvilet mens vi venter på at situasjonen skal stabiliseres og hverdagen komme tilbake. Men akkurat nå inviterer jeg til å løfte blikket fra egen situasjon for å se dem i vårt nettverk som kanskje aller mest trenger en hjelpende hånd.

“Denne gangen har dere overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere når dere lider nød. Da blir det likhet.  ”

— 2. kor 8:14

Paulus skriver til kirken i korint og oppmuntrer dem til å gi sjenerøst til de fattige i Jerusalem. Han fortsetter med å si at denne innsamlingen: både gir ære til Gud og er et tegn på vår gode vilje. Jeg vil på samme måte oppmuntre oss i dag til å vise vår gode vilje mot dem som nå har behov ved å gi en gave som hjelper dem og ærer Gud. Personlig er jeg utfordret og inviterer deg til å bli med.

Vi har i denne forbindelse opprettet et nytt vippsnummer for vårt engasjement på Balkan. Nummeret står under - takk for din gave!

Per Eivind Kvammen
Hovedpastor

#604789

Mer enn nok

Vi kan ikke gi det vi ikke har. Det er ikke mulig å være sjenerøs på andres vegne, men i hodet tenker vi fort sånn: Dersom jeg var like berømt som Justin Bieber, hadde samme posisjon som Erna Solberg eller like mye penger som Petter Stordalen, da ville jeg…

En slik måte å tenke på tar effektivt bort fokus fra det vi er og har, over på det vi sannsynligvis aldri blir eller får. Første steg i å bekjempe fattigdom i verden er å bekjempe fattigdom i eget liv og det handler selvfølgelig om hva vi har, men i vår del av verden handler det også i stor grad om hvordan vi ser på det vi har. Har vi akkurat nok, eller mer enn nok?

Om vi har mer enn nok, gir det oss alltid mulighet til å velsigne andre!

Kristne som snakker om overflod faller fort i to forskjellige grøfter. Den første er tv-predikanten med dollarglis som lover et liv i luksus til dem som tror på Gud. Bibelen snakker om overflod, men ikke på den måten. Den andre grøften er også lumsk. Fattigdom blir et ideal for at man ikke skal ende opp som grådig og materialistisk. Bibelordet om at kjærligheten til penger er roten til alt vondt har blitt oversatt til å bety at penger er roten til alt vondt. Resultatet av en slik tanke er selvfølgelig skepsis til både penger og rikdom. Det er heller ikke en bibelsk tanke. 

Bibelen gir oss ikke én standard for velstand som gjelder alle mennesker. Men velstand blir sett på som Guds forsørgelse og velsignelse. Paulus hjelper oss til å få et rett perspektiv på dette når han skriver til kirken i korint:

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning!

Bønnen til Jabes i gamle testamentet gir mening ut fra en slik tanke når han ber:

”Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd, befri meg fra ulykke og bevare meg fra smerte!”

Det første som slår oss er at Jabes ber en egoistisk bønn. Men når vi vet at Gud velsigner oss for å være en velsignelse så forstår vi at det ikke trenger å være en bønn av egoisme. Fordi jeg ikke kan gi det jeg ikke har endrer bønnen seg fra: «Gud velsigne meg så jeg har nok» til «Gud velsigne meg så jeg har overflod til all god gjerning».

Gud har gitt oss mer enn nok. 

Malakias 3:10 sier: Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål.

Når alle troende bringer sin del til Guds hus opplever vi gleden av å være en velsignelse. Vi gir tilbake av det Gud har gitt oss og kirken fylles med ressurser. Når hver en av oss bidrar med talent, tid og tiende da skaper vi noe vakkert og får mer enn nok til å kunne være en velsignelse for byen og verden rundt. Dessuten løfter versene fra Malakias 3 frem velsignelsen i å gi. Gud både elsker og velsigner en glad giver!

Å oppdage hvem Gud er hjelper oss å forstå hva vi har. Når vi ber ham fylle oss har vi alltid noe å gi til andre. Han fyller med mer enn nok nåde, fred og kjærlighet så vi kan gi videre til mennesker vi møter. Gud er ikke bare akkurat nok, han er mer enn nok!

---

Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
- Efeserne 3

Fest i februar

De som fulgte Jesus tett måtte tåle å bli identifisert med sin Mester som storeter og vindrikker. Kanskje fikk de stempel som livsnytere og åndelige lettvektere?

Johannes døperen og hans disipler forundret seg over at Jesu disipler ikke fastet. Mens Johannes døperen var ute i ødemarken med sine disipler for å faste og be, så tok Jesus sine disipler med på en fest. Følger vi Jesus gjennom evangeliene ser vi at han ofte er på vei til en fest/besøk, på en fest/besøk eller på vei hjem fra en fest/besøk. Når Jesus skal finne noe å sammenligne Guds rike med så sier han: Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. De som kjenner bryllupstradisjoner fra land rundt middelhavet vet at det er en hel dag (gjerne flere dager) med musikk, mat, dans, latter og festkledde mennesker.

Guds rike er sannelig en fest!

Å si at Guds rike er en fest er ikke en slags forsikring mot lidelser og problemer. Etter å ha fulgt Jesus rundt og blitt hyllet av folkemengdene, så snur stemningen drastisk når Jesus blir arrestert, dømt og korsfestet. Disiplene blir redde og flykter. Guds rike var ikke så festlig lenger. De fortsetter å gjemme seg helt til de møter den oppstandne Jesus. Når de senere blir blir fylt av Den Hellige Ånd fortsetter festen, men uten å være skånet fra forfølgelse, lidelse, vanskeligheter og sykdom.

Selv om vi forstår Guds rike som en fest, gir det ingen illusjon om et problemfritt liv. 

Guds rike er en sjenerøs fest med både mat, vennskap, musikk og livsglede. Jesus sier: Jeg har kommet for at dere skal ha liv og overflod. Han gir oss det vi trenger og overskudd til å kunne gi videre. Guds rike er ikke bare en sjenerøs fest. Sammen med festen kommer også en sjenerøs invitasjon. Den gamle barnesangen sier: Alle, alle, vil vi ha med… Så langt går invitasjonen. Den gjelder hele nabolaget, familien, venneflokken, skolen, arbeidsplassen og studiestedet. Alle som dukker opp i vår verden er invitert. Når de som tror lever fargerike livsbejaende og sjenerøse liv gjenspeiler det den sjenerøse festen Guds rike er. Må våre gudstjenester og samlinger ha den samme opplevelse av å være invitert til fest. Det stopper ikke her. La Guds sjenerøse invitasjon bli med inn i vår verden. Vi inkluderer mennesker på vår bønneliste, inviterer dem hjem, setter i gang samtaler om tro, tar dem med når kirken samles og introdusere dem for evangeliet.

Guds rike er en fest og invitasjonen tar vi med til hele vår verden.

/ Per Eivind Kvammen
Pastor

SENTRUMKIRKEN STARTER BARNEKIRKE!

«Hjemmebane» var tittelen forrige gang jeg skrev til lederne våre.  Tankene som kommer til meg nå mens jeg ser frem mot våren 2016 er «bortebane». Det er fordi vi skal ut i ukjent terreng. Vi tenker nytt og som alltid gjør vi det med stort mot. Det store motet har jeg fordi jeg vet det handler lite om meg og veldig masse om Gud.

Vi har bestemt oss for å starte barnekirke. Hvorfor? Fordi vi tror at det kanskje kan være en bedre måte å drive søndagsskole på. Vi ønsker at barna skal elske å komme til kiken. Vi ønsker at barna skal få budskapet om vår Herre og frelser presentert på sine premisser. Vi tar barna på alvor, og vi vil gi dem en gudstjeneste som de forstår og som de klarer å følge fra begynnelse til slutt. En gudstjeneste som har som mål å gi barna Jesus, og la dem vokse i tro til Ham, kjennskap til Ham, og erfaringer med Ham.

Men prinsippet hjemmebane slipper vi ikke. Søndagskolen, som nå blir Barnekirken, skal alltid være en hjemmebane. Barna skal kjenne seg trygge, de skal bli sett og de skal kjenne seg elsket. Vi som ledere og oss som kirke skal heie barna frem og se dem nå sitt potensiale.

Vi tenker nytt og som alltid gjør vi det med stort mot. Det store motet har jeg fordi jeg vet det handler lite om meg og veldig masse om Gud.

Det er viktig for oss at foreldrene også opplever søndagskolen trygg, derfor skal vi få på plass en trygg og god registrering, tydelig lederoversikt og forutsigbarhet.

Vi i staben har også bestemt at det skal legges til rette for gudstjenester der barn og foreldre deltar sammen. Det tror vi er viktig. Og vi har fokus på å opprettholde enhetsfølelsen. Vi er ALLE, store og små, Sentrumkirken Sandnes!

I ukene fremover vil vi prøve oss litt frem i Barnekirken, vi vil se på løsninger og muligheter, vi vil evaluere og mot slutten av våren tar vi en beslutning på om barnekirke er kommet for å bli.

Camilla
Barneleder

Erik Huseklepp VS Donald Trump

Shoaib Sultan kan bli Oslos første muslimske ordfører. Det er ikke de kristne, men media som har lagt press på Sultan. Han har nærmest blitt tvunget til å avgi en sekulær trosbekjennelse. I Amerika må presidentkandidater uttrykke en gudstro for å ha sjanse i valget. Medias behandling av Shoaib Sultan vitner om lignende forhold i Norge. Politiske ledere presses til å uttrykke identifikasjon med et sekulært verdensbilde før en kan få posisjon.

Magnus Malm har skrevet boken som om Gud ikke finnes. En sylskarp analyse av Skandinavias forhold til Gud. Han mener at det er kirken som er ansvarlig for sekulariseringen av vårt samfunn. Han problematiserer den lutherske arv som han mener har redusert mennesket til synd. Luther kjempet mot sitt mørke. Han ble fri da han oppdaget at rettferdighet ble gitt av nåde, ved tro på Jesus. Evangeliet om Jesus ble for Luther svaret på menneskets altoverskyggende problem.

Videreformidlingen av Luthers syn på mennesket, frelsen og Gud har skapt et folk med identitet som syndere. Forklarer det den skandinaviske forsiktighet? Hvordan kan et folk av beryktede soldater, erobrere og handelsfolk ende opp med en litt puslete du-må-ikke-tro-at-du-er-noe holdning? Ikke usannsynlig at kirken har formet denne personligheten. Tenk bare på bekjennelsen: Se i nåde til meg arme, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. 

Mennesket er redusert til et problem og Gud redusert til løsningen. Hvor lenge varer det? Å være elsket på tross av hvem man er gir i følge Malm opplevelse av skam. Den som ikke vil ha skammen, flykter fra forholdet. Det er ikke attraktivt å bli værende hos en Gud som minner meg om at jeg er en fattig og ynkelig synder som stadig krenker Ham. Den enkleste måten å fjerne seg fra Gud, er å fjerne synden. I Skandinavia er menneskets identitet som synder byttet ut med troen på det gode i mennesket. Uten syndeproblemet har vi også kvittet oss med Gud. Gode mennesker trenger ikke Gud.

Men kan vi fjerne oss fra syndsbegrepet? Donald Trump prøver å bli amerikansk president og må svare på spørsmål om sin gudstro:

– Har du noen gang bedt Gud om tilgivelse
– Jeg tror ikke det. Jeg fortsetter heller. Prøver å gjøre en bedre jobb. Jeg tar ikke med Gud inn i det.

Det kan få være et lite attraktiv bilde av vårt sekulære skandinaviske forholdet til synd. Jeg trenger ikke tilgivelse, for jeg gjør det ganske bra.

Jeg liker bedre journalisten og fotballspilleren Michael Stilson sin beskrivelse av møtet med Erik Huseklepp. Stilson spiller for 1. divisjonsklubben Ranheim. Han drar fram en situasjon under Ranheims kamp mot Brann. Erik Huseklepp blir irritert og kaller Stilson for dverg. Ikke pent. Men artikkelen handler ikke om dette, men om Stilsons beundring for Huseklepp. Han kommer nemlig bort mens kampen fortsatt pågår, tar ham i hånda og sier unnskyld. Det er menneskelig å synde og vi vokser når vi har selvinnsikt nok til å be om tilgivelse. De fleste foretrekker nok eksempelet Eirik Huseklepp foran Donald Trump.

Som kristne er vi ofte redd for mørkemannstempelet og vil gjerne snakke bort hele menneskets syndeproblem. Vi blir Donald Trump. La oss heller være Eirik Huseklepp. Fokusere, først og fremst, på sitt eget syndeproblem. Ha selvinnsikt, erkjennelse og mot nok til å be om tilgivelse. Det er å være helt menneske og det er attraktivt. Samtidig håper jeg at vi tror på et evangelium som er mer enn tilgivelse for synd og å være begravet med Kristus. Vi lar oss forme av et evangelium som også sier at vi er oppreist med Kristus for å leve med Ham.

La oss leve sjenerøse, fargerike liv som peker på en vakker Gud, en vakker frelser og et vakkert evangelium. Et bilde som ikke i det hele tatt stemmer med det grå og mørke vrengebilde av Gud som Skandinavia har forlatt. Kanskje kan mange våge å vende tilbake?

Azusa street på ny

Martin Cave, pastor i IMIkirken, hadde følgende oppfordring til landets pinsevenner på  LEDkonferansen: Ikke glem Azusa street.  Det var i denne gaten, i en bygning som mest av alt ligner en treboks, at den verdensvide pinsebevegelsen startet. Ikke ulikt vår Frelser, ble pinsebevegelsen faktisk født i en gammel stall. Verken smart uttenkte vekststrategier, velsmurt organisering eller godt formulerte prekener fikk gang på pinsebevegelsen. Det minner mer om en helligåndsdrevet orkan, det som i rekordfart bredte seg ut over verden i forrige århundre.

Martin Cave har i en mannsalder ledet en indremisjonsforsamling gjennom stadige fornyelser. Han har vært påpasselige med å invitere Den hellige ånd inn i alle deler av kirkelivet og alltid latt seg inspirere av det Den hellige ånd gjør i andre sammenhenger. Stadige fornyelser har gjort IMI til en livskraftig kirke hvor mennesker blir frelst, opplever mirakler og har definerende Gudsopplevelser. Det som begynte i Azusa street har i praksis ledet IMIkirken og mange andre fra etablerte kirkesamfunn inn i et rikt åndsliv.

Men hvorfor trenger Martin Cave å minne pinsevenner om Azusa street? Mange av pastorene for våre mest toneangivende pinsekirker er oppvokst i miljøer med sterkt fokus på karismatikk og åndskraft. Sannsynligvis er opplevelser med Den hellige ånd i ung alder viktig for at disse pastorene er i tjeneste. I hvert fall er det slik for meg. Men den karismatiske oppveksten har også en slagside. Negative erfaringer med fri nådegavebruk i gudstjenester, ubalansert helbredelsesforkynnelse, ukritisk omfavnelse av rare fenomener og historier fra mennesker brent av uviselig håndtert åndelighet, har ført til en bevisst strategi om å la noen praksiser dø. Mens stier av negative karismatiske erfaringer gror igjen i pinsebevegelsen, gir Martin Cave et varsko om at det er stier av genuin åndelighet som vi må holde åpne. Pinsevenner må ikke glemme å være venner av Pinsen.

Jeg ønsker å ta utfordringen og være klar for omveltningen. De første kristne sin kraft, overgivelse og frimodighet var et verk av Den hellige ånd. Opp gjennom kirkehistorien skjer det igjen og igjen. Den hellige ånd fyller mennesker med kraft og responsen er radikal overgivelse i tjeneste for Gud. Vi vil ikke at det kun er smarte vekststrategier, velsmurt organisering og godt formulerte prekener som får prege trosreisen til de som vokser opp i våre kirker. Vi må for all del ikke velge dette bort, men ikke bli så oppslukt i arbeidet med å skape velfungerende kirkeliv at vi glemmer å gjøre som Martin Cave og IMIkirken: Invitere Den hellige ånd inn i alt vi gjør. Vi må aldri slutte å søke de sterke opplevelsene med Den hellige ånd som fører med seg radikale omveltninger. Kanskje burde vår hovedbønn være: Hellige Ånd, fyll oss på ny!

Noen stier i norsk karismatikkhistorie får fortsette å gro igjen, for det er ikke vårt oppdrag å gjenskape karismatisk kirkekultur fra en annen tid. Lengselen etter at Gud skal gjøre noe nytt, må ikke bli til desperasjon som omfavner hva som helst av åndelighet. Hans verk tar alltid nye former. Derfor er det nødvendig at vi på ny utforsker et landskap av åndsfylde, tungetale, helbredelser, profetier og kunnskapsord. Oppdraget vårt er å forme et åndsfylt kirkeliv som kommuniserer med vår tid. Da bør vi ikke bli så ivrige at vi faller for fristelsen til å ”hjelpe Den hellige ånd” og skape noe som lukter plastikk eller er en kopi av gamle dager. Modne troende må gå foran og demonstrere et åndsfylt liv der det overnaturlige blir en naturlig del av hverdagen. Jeg håper at det fører til ny lengsel om å bli fylt av Den hellige ånd. Først av alt leder det oss til å søke Gud.

Til helgen er det pinse. Vi feirer det som skjedde på tempelplassen i Jerusalem på pinsedag for 2000 år siden. Gud utrustet kirken med sin kraft. Jeg vil også ta med Martin Caves ord om å huske på Azusa street og det som ble født der.  Det gir oss tro på at Gud fortsetter å fylle kirken med sin kraft. I Sentrumkirken skal vi søke Gud denne helgen, og fortsette med det. Vi ber om at Gud på ny fyller oss med Den hellige ånd. Vi ønsker ikke å være venner av pinsen kun i ordet. Når vi søker Gud, både i fellesskap og alene, har han lovet å svare. Kanskje kan våre gudstjenester og hjem få være ”en stall” som gir liv til en ny bølge av Den hellige ånd?