OPPDRAG SAMMEN
Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: Han (Gud) har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Paulus eget møte med Jesus var slik. Frelse og oppdrag kom samtidig. Vi kan ikke forholde oss til Jesus som frelser uten at vi samtidig forholder oss til ham som Herre og oppdragsgiver. Han har frelst oss til et oppdrag. Frelst oss og kalt oss.
Oppdrag til alle
Første del av oppdraget finner vi i skapelsesfortellingen og det går til alle mennesker. Skaperverket er gitt til hele menneskeheten å utforske og forvalte. Vi skal underlegge oss jorden og gjøre det gjennom å etablere familier, samfunn og kultur. Å finne sin plass i dette er dypt meningsfullt og noe mennesker over hele verden oppdager. Dette er kjernen i et menneskes kall også som etterfølger av Jesus
Oppdrag til Guds folk
Etter sin oppstandelse viser Jesus seg for disiplene og gir dem oppdrag. Slik det er formulert i slutten av evangeliene og begynnelsen av apostlenes gjerninger kan det oppsummeres i å ta imot og gi tilgivelse, gjøre disipler, være vitner og forkynne evangeliet.
Første del av oppdraget er å gå inn i Guds rike.
Oppdraget begynner med nåde. Vi tar imot tilgivelse. Jesus sier at Guds rike er kommet nær. Jesus åpner Guds rike for de som andre avskrev. Guds rike er for den som har gått bort, for kriminelle, prostituerte og landssvikere. Han inkluderer åpenbare syndere og ekteskapsbrytere. Så tar han også med de som gjerne falt utenfor, de fattige, undertrykte, syke og underprivilegerte. Alle er invitert til å gå inn i Guds rike.
Andre del av oppdraget er å leve i Guds rike
Å være disippel og gjøre disipler. Vi sier ja til Jesus både som frelser og Herre. Livet som kristen er ikke tro alene, men tro og omvendelse. Vi strekker oss etter idealet Jesus presenterer og tar imot hans nåde når vi ikke strekker til. Oppdraget om å være disippel og gjøre disipler betyr ikke å koble av Guds generelle oppdrag til menneskeheten. Vi skal fortsatt utforske og forvalte skaperverket. Vi skal fortsatt finne vår plass i verden ved å skape familier, samfunn og kultur. En disippel melder seg ikke ut av samfunnet, men gir samfunnet smak av Guds rike gjennom måten man lever sitt familieliv, utøver sitt yrke og er en neste.
Tredje del av oppdraget er å invitere til Guds rike
Oppdraget å forkynne evangeliet for all skapningen kan omskrivestil å sette ord på troen og gi den videre til andre. Mange kristne identifiserer dette som helt sentralt i oppdraget fra Jesus, samtidig som de setter seg selv på sidelinjen. NKSS har avdekket denne dissonansen i en undersøkelse blant kristne studenter. 97% mener at troen ikke er en privatsak, mens bare 38% har regelmessige samtaler om tro med venner. Denne forlegenheten på vegne av troen bunner ofte i en blanding av å ikke vite hva man skal si og en mistanke om at de rundt ikke er interessert. At få er interessert i tro stemte kanskje før, men ikke nå lengre. Åpenheten for samtaler om tro og eksistensielle spørsmål, særlig blant yngre, er sjokkerende stor. Det bekreftes både av undersøkelser og av de som er jevnlig i kontakt med unge mennesker.
SNAKKOMTRO
Det er ikke bare de utenfor det kristne fellesskapet som ønsker seg samtaler om tro. 85% av de kristne studentene fra NKSS sin undersøkelse ønsker seg flere slike samtaler. La oss snakke om tro! Det er viktig å få språk for det som opptar oss. Adam fikk i oppdrag å gi navn til dyra. Når det elegante dyret i skogen med de flotte hornene får navnet hjort, er det lettere å snakke om våre hjorteerfaringer. Men etter hvert som vi snakker sammen og deler erfaringer med hjort så stemmer ikke alle beskrivelsene overens. Noen sier hjorten er stor, andre at den er liten. Når den lille hjorten får navnet rådyr, blir alle litt klokere. Den svarte hjorten med skovl horn og stor mule får navnet elg og flokkhjorten på fjellet kalles reinsdyr. Nå er det plass for mange nyanser og de ulike navnene hjelper oss å kommunisere nøyaktig, gjenkjennelig og forståelig om hjortedyr. Slik trenger vi å sette navn på erfaringer og oppdagelser som troen på Jesus gir oss. Det gir oss språk for tro som gjør at vi kan dele vår tro på en forståelig og gjenkjennelig måte.
Tips til å komme i gang med samtaler om tro
Samtaler om tro begynner sammen med dem som allerede tror. I disse samtalene lærer vi å sette navn på erfaringer og oppdagelser:
Snakk med ektefellen om det som opptar deg i troen.
Snakk med barna om tro og legg flid i å svare på deres spørsmål.
Snakk med kristne venner om tro og ikke la LINKgruppen være den eneste arenaen.
Så tar vi disse samtalene med videre til venner som ikke tror. Husk bare å vise interesse for den andre sin tro og tankeprosess. Start samtaler med å stille åpne og nysgjerrige spørsmål. Kanskje får du nysgjerrige spørsmål tilbake?
Vår tids nysgjerrighet på kristen tro gjør at vi med frimodighet kan utføre oppdraget Jesus har gitt oss. La oss snakke med hverandre, få språk for troen og dele den videre med dem vi omgås.
Vår Far - bønnekvarteret som forandrer deg
Vår Far - bønnekvarteret som forandrer deg
Vi har i de siste gudstjenestene snakket om personlig bønn og gitt det en tidsramme på et kvarter, bønnekvarteret. Så gir bønnen Jesus lærer oss, Vår Far, rammene for hva vi skal fylle bønnekvarteret med. Det endelige målet med aksjonen er å etablere gode bønnevaner. Noen synes kanskje at det blir vel mye undervisning og samtale om bønn. Nå kan vi dette og vi er opplært til å tro at vi kan noe når vi kjenner teorien. Men dette stemmer ikke helt. Å kunne noe er mer enn å kjenne teorien. Man kan ikke springe halvmaraton fordi man vet hvordan man skal legge opp et treningsprogram. Å kunne springe halvmaraton er knyttet til at vi faktisk trener. Vi ønsker å ha fokus på bønn i menigheten lenge nok til at mange gjør bønn til en vane.
Bønnekvarteret som forandrer verden.
St.Svithun er Stavanger bys beskytter, uten noen gang å ha satt sine ben i Stavanger. Han var ingen kriger, men en ydmyk biskop fra Wessex i England, kjent for nestekjærlighet og omsorg for de fattige, med bønn og gode gjerninger som mektige våpen. I hans levetid, på 800-tallet, ble England utsatt for de første angrepene fra vikinger, som skulle herje landet de kommende århundrer. Flere av dem var ryger (rogalendinger). En av bønnene St Svithuns ba, var en viktig kirkebønn for engelskmennene: A furore normanorum, liberia nos Domine. Fri oss, Herre, fra nordmennenes vrede. Bønnene fra biskop Svithun og de kristne i Englands har berørt og forandret vårt land. Victor Hugo som skrev det verdensberømte stykket Les Miserable sa: De som alltid ber er nødvendig for dem som aldri ber.
Vår Far
Jesus lærer oss hvordan vi skal be «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»
Bønnekvarteret som forandrer deg
Vår far bønnen går fra fokus på Gud og hans rike i begynnelsen, til å handle om oss og våre behov. Jesus sier i Bergprekenen at vi ikke skal være bekymret for mat, klær og hus, for Gud har omsorg for oss. Når vi søker hans rike, får vi det andre i tillegg. Jesus promoterer en bekymringsfri livsstil med fugler og blomster som ideal. Bekymringer tar lidelse og nederlag på forskudd, kveler gleden og knekker livslysten. Sykdomsbekymringer gjør oss syke mens vi er friske og økonomibekymringer gjør oss fattige når vi egentlig har tilstrekkelig.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Det gir livskvalitet å legge bekymringer hos Gud. En jevnlig bønn om daglig brød er en bønn om å dekke behov for seg og sin familie. Det gjør bekymringene om økonomi, kalender, arbeid, forpliktelser og ansvar om til bønner. Gud er vår forsørger. Han har omsorg for oss og vet hva vi trenger. Å gjøre sine bekymringer til bønner forandrer oss og øker livskvaliteten.
Tilgi oss vår skyld
Daglig bønn om tilgivelse hjelper å revidere hjerte, handlinger, holdninger og lærer oss et blikk for eget liv som hjelper oss å ikke ramle i grøften av selvrettferdighet. Jesus forteller lignelsen om fariseeren som ser ned på tolleren ved siden av seg og takker for at han selv er et rettferdig menneske. Tolleren ber; vær meg synder nådig. Tolleren var den som gikk rettferdig hjem. Jesus har et større problem med selvrettferdighet enn med synd. Bønnen om tilgivelse skaper et ydmykt menneske som er i kontakt med Gud, seg selv og andre.
Slik vi tilgir våre skyldnere
Bitterhet ødelegger og ikke mye skaper mer bitterhet enn mangel på tilgivelse. Det kan lignes med å ligge til bløt i en marinade. Alt får etter hvert smak. Bitterhet er heller ingen god hevn over skyldnerne. De lever ofte fullstendig uvitende over hva de har skapt av vonde sår og følelser. Mange reflekterer ikke dypt over hva de gjør galt og har stor nåde over eget liv. Man finner heller unnskyldninger for egne misgjerninger, enn å eie dem, ta ansvar, ydmyke seg og be om tilgivelse. Manglende tilgivelse rammer derfor først og fremst oss selv. Å tilgi skyldnere fjerner roten til bitterhet og setter oss fri. Tilgivelsens kraft er så stor at livet blir bedre av å praktisere det. Skal vi være klar til å tilgi store skyldnere, trenger vi å begynne med de små. Å tilgi en frekk kommentar, en misunnelig handling og en egoistisk prioritering gir oss vane av å tilgi som vi kan bruke også når vi er rammet av stor urettferdighet.
La oss ikke komme i fristelse,
Bønnen hjelper oss å reflektere over hva slags rammer vi setter rundt livet. Hvor er jeg svak? I hvilke situasjoner tar jeg feil valg? Hvor blir jeg utsatt for fristelser jeg ikke klarer stå i mot? Her er en bønn til Gud om styrke, men også om veiledning til å ta gode valg. En bønn som setter livet i god retning.
Men frels oss fra det onde
Ordet som er brukt på grunnteksten kan leses som ondskap generelt, men også som den onde selv. Vår bønn er å bli fridd fra begge deler. Alexander Soltzenitsyn skrev at skillet mellom godt og ikke går mellom mennesker, men tvers gjennom hvert menneskehjerte. Jesus sier at ondskap kommer innenfra «For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.» Gud, frels meg fra ondskapen som kommer fra mitt hjerte, er en bønn som gjør livet bedre.
Hvorfor skal jeg be?
Gud kobler seg med våre bønner og forandrer verden. Vi ber fordi bønn forandrer verden. Men vi ber fordi vi kobler med Gud i bønn og i møtet med Gud blir vi forvandlet. Vi ber fordi bønn former oss til slike mennesker som lever i Guds rike. Å rydde plass i hverdagen for et bønnekvarter gjør oss glade, gir en god dose ydmykhet og setter oss fri. Det er et bønnekvarter som forandrer verden og oss.
Slik lærer Jesus oss å be:
Vår Far i himmelen
La navnet ditt helliges
La riket ditt komme
La viljen din skje på jorden som i himmelen
Gi oss i dag vårt daglige brød
Tilgi oss vår skyld slik også vi tilgir våre skyldnere
La oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
Hva ligger i bønnen; la navnet ditt helliges? Navn betyr noe. Navn skaper oss identitet og vi blir etter hvert vårt navn. Det gjelder også når den dypere betydning kommer i bakgrunnen. Vi tenker ikke lenger på at Per er en norsk versjon av det greske Peter som igjen er en versjon av det arameiske Kefas, som betyr klippe. Selv uten å vite dette vil et menneske som heter Per i møte med sine omgivelser skape seg en identitet rundt navnet. Dette blir sterkere når navnets betydning er åpenbart for alle. Våre navn er gitt oss av andre, Gud derimot, gir seg selv navn. I møte med sitt folk åpenbarer han seg som, (avslører seg som) Jahve. Oversatt til norsk; Jeg er. Syv steder i Bibelen kobles Guds navn til et utdypende tilleggsnavn.
I 1 Mosebok 22:14 åpenbarer han seg for Abraham som Jahve Jireh.
Jeg er din forsørger.
I 2.Mosebok 15:26 åpenbarer han sett for Israelsfolket som Jahve Rahpha.
Jeg er din helbreder.
I 2.Mosebok 17:15 er Israelsfolket i krig, og han åpenbarer seg som Jahve Nissi.
Jeg er din tilflukt.
I Dommerne 6:24 er Gideon nervøs i møte med det Gud har kalt ham til å gjøre og Gud åpenbarer seg som Jahve Shalom.
Jeg er din fred.
Gud åpenbarer seg for kong David i møte med livets opp og nedturer som Jahve Raah i salme 23:1
Jeg er din hyrde.
I Jeremias 23 ser profeten fram mot den ventede frelserkongen, Messias. Kongen kalles Jahve Tsidkenu.
Jeg er din frelser.
I Esekiel 48:35 ser profeten inn i de siste tider og den evige byen Gud gjør klar for sitt folk: Byens navn er Jahve Shamma.
Jeg er til stede.
En måte å be la navnet ditt helliges er å gjøre hvert av Guds navn til overskrift for flere bønner. Bruk gjerne dette som utgangspunkt for å fylle et bønnekvarter:
Jeg er din forsørger:
Hva er du takknemlig for at Gud har gitt deg? Hvilke behov og bekymringer har du? Hva trenger venner og familie?
Be til Gud, for han er din forsørger.
Jeg er din helbreder.
Gi takk der helsen er god. Har du, venner eller familie helseutfordringer?
Be til Gud for han er din helbreder
Jeg er din tilflukt.
Går du gjennom vanskeligheter, konflikter og utfordringer som oppleves som en minikrig?
Be Gud som er din tilflukt kjempe for deg, gi deg styrke og hjelpe deg gjennom.
Jeg er din fred.
Mitt hjerte er urolig til det finner hvile i deg, skrev Augustin. Hvor er ditt hjerte urolig?
Be til Gud som er din fred.
Jeg er din hyrde.
Står du ovenfor viktige veivalg?
Be Gud som er din hyrde veilede gjennom Den hellige ånd.
Jeg er din frelser.
Takk Gud for at du er tilgitt, gitt plass i hans rike og gjort til del av hans familie.
Be om å få leve på en måte som ærer Gud. Be om frelse for mennesker rundt deg.
Jeg er tilstede.
Takk for Guds nærvær i ditt hjem, din arbeidsplass, din skoledag og i din hverdag.
Om helbredelse og manglende helbredelse
Bibelen er full av mirakler. De dukker jevnlig opp i de gammeltestamentlige historiene. Jesus ble kjent fordi han helbredet syke, drev ut demoner og gjorde mirakler. Det samme skjedde gjennom apostlene og den første kirken. Evangeliet forkynnes og demonstreres med tegn og under. Kirkehistorien har tilsvarende mønster med evangelieforkynnelse og mirakler. Fram til ganske nylig har muligheten for mirakler vært åpen fordi det rådende verdensbilde var å se tilværelsen som fullladet med åndelig nærvær. Man forstod verden som en slagmark for gode og onde krefter i kamp om kontroll. Virkeligheten var mer enn det som kunne sees, tas på og føles. Like virkelig var den usynlige åndelige verden. I en slik måte å se verden var mennesket en svamp, åpen for påvirkning utenfra og i stand til å absorbere også fra en åndelig virkelighet. Et elastisk univers, åpent for påvirkning fra det åndelige, ga rom for det sansene ikke oppfattet. Derfor var mirakler både mulig og innenfor horisonten av det man kunne forvente. De uforklarlige hendelsene kunne forklares. I ettertid ser vi at også naturlige fenomener fikk en overnaturlig forklaring. Man forklarte det uforklarlige med Gud. Ettersom vitenskapen har utviklet seg har undringen blitt mindre og det åndelige havnet i skyggen. Vårt rådende verdensbilde har blitt mekanisk. Universet er blitt lukket for påvirkning og vår tilværelse sentreres rundt naturlovene. At alt kan forklares med vitenskap har blitt så innprentet i oss at det moderne mennesket er programmert til å tro at mirakler ikke skjer. Den eneste virkeligheten vi kan regne med, er den som måles, testes og kalles vitenskap. Men fortsatt er vi skapt i Guds bilde. Livets ånd er fortsatt blåst inn i oss av Gud. Vi er like fullt åndelige vesener som lengter etter den åndelige virkeligheten som vår tids fornuft har sagt ikke eksisterer. Augustins betraktning for 1600 år siden er like sant. «Du Herre, har skapt oss for deg selv og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg.» Vi trekkes ubønnhørlig mot den åndelige virkeligheten fordi det ligger dypt i oss.
Jeg har falt til ro med at Gud er virkelig og kristen tro sann, uavhengig av hvor mange mirakler som måtte skje eller ikke skje. Denne tryggheten vil jeg etter beste evne gi videre. Troen på Gud og etterfølgelsen av Jesus gir mening, henger sammen og er inngangen til et godt og fruktbart liv. Min begrensede erfaring sier dessuten at verken enkeltpersoner eller miljøer får leve i en konstant strøm av mirakler. Da er det godt å kunne falle tilbake på en trygg tro som forholder seg til Gud uansett hva man erfarer. Faren med denne posisjonen er å glemme å strekke seg etter, bli kjent med og erfare den åndelige virkeligheten som finnes. Som ung kristen opplevde jeg dragningen mot det overnaturlige sterkere enn jeg gjør nå. Møtene med forbønn for syke, profetier og åndserfaringer var de mest spennende og for å være ærlig også de mest livsforvandlende. All verdens kunnskap og innsikt må ikke fjerne oss fra å ta Bibelens ord om mirakler på alvor. Jesus sa til sine disipler: De som tror på meg skal gjøre de samme gjerninger som meg. Ofte når han helbredet syke sa han: Din tro har frelst deg. Han sa også: «Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik.» Jesus har gitt staffetpinnen over til kirken. Vi, kirken, er som Paulus skriver, hans kropp. Det vil si at vi er hans munn, hender og føtter. Vi går hvor han vil gå, sier det han vil si og gjør det han vil gjøre. Evangeliene er begynnelsen av Jesu virke. Apostlenes gjerninger er fortsettelsen. Kirkehistorien er fortsettelsen av apostlenes gjerninger og vi lever i det foreløpig siste kapittelet. Jesus virker fortsatt gjennom sin kirke. Det åpner for mirakler.
Nylig hadde vi besøk av Albert Ndayizal i Sentrumkirken. Han prekte om bønn som bryter gjennom, så ba han for dem som ønsket det. Kvelden ble fylt av åndelige erfaringer og oppmuntringer. Albert ba kraftfulle, frimodige bønner som demonstrerte forventning om Guds inngripen. Bønner i tråd med Jesu undervisning om å be i tro, med forventning til Gud. Tro og forventning smittet over på forsamlingen, og mange fikk oppmuntrende møter med Gud. Men det er ikke sikkert at historiene om konkrete helbredelser er mange. Kanskje de også uteblir? Miraklene er unntaket, og ikke regelen. I etterkant finner vi gjerne også naturlige forklaringer på det som først opplevdes som et mirakel. Vi lander igjen på «default mode» og ser verden gjennom briller av et mekanisk verdensbilde. Jeg ønsker for egen del og på vegne av menigheten at vi lærer oss å forstå og regne med den åndelige verden. At vårt verdensbilde gir rom for helbredelser og mirakler. At vi kan be gjennombruddsbønner som forventer at sykdom forsvinner og situasjoner endres. Bønner som ikke har glemt at vi lever i en verden som er åpen for Guds inngripen og hjelp.
Tilværelsen vår er diktert av naturlovene, men det er rom for at Gud griper inn. Lovene kan strekkes. Guds Ånd svever fortsatt over vannene, Gud skaper fortsatt med sitt ord og han er aktiv i vårt liv. Universet er elastisk og ikke mekanisk. I et mekanisk univers vil man ligne et mirakel med en klokke som har stoppet å tikke. Mirakelet skjer når urmakeren fikser klokken så den tikker igjen. Da faller få ting inn under kategorien mirakel. I et elastisk univers, der Guds ånd svever over vannene og Gud er aktiv i vårt liv, finnes det bedre måter å forklare mirakler på. CS Lewis bruker eksempelet med når Jesus gjorde vann om til vin. I utgangspunktet et uforklarlig mirakel. Men Lewis påpeker at Gud har lagt ned i naturen mulighet for vann å bli til vin. Vann faller til jorden fra skyene i form av regn, trekkes fra jorden opp i røttene til vintreet. Derfra blir vannet trukket inn i den voksende druen. Druen høstes så og vannet fra den presses ut. Vannet har nå blitt til vinjuice som lagres i en tønne for fermentering. Gjennom rette forhold og tid, blir druejuicen til vin. Gud har i skaperverket laget denne muligheten og gjennom århundrene vært tilstede når vann blir til vin. Mirakelet som skjer i Kana er en voldsom fortgang i prosessen. På samme måte har Gud lagt ned naturlige helbredelsesprosesser i kroppen vår. Leger får fortgang i prosessen med hjelp av medisiner. Slik fungerer også bønn for syke. Gud er den store legen som gir fortgang i helbredelsesprosessen som svar på bønn. Vi lever i et elastisk univers der naturlovene kan bøyes og det er rom for fortgang. Det er rom for et mirakel. Vi kan erfare det og kan derfor be med tillit og forventning.
Forklaring for at mirakler skjer er viktig, men det er enda viktigere å kunne forklare når miraklene uteblir. Uansett hvor forventingsfulle og frimodig man er, så er miraklene forholdsvis sjeldne og skuffelsene vanlige. For det moderne menneske er den enkleste tilnærmingen å legge vekk forventningen Da slipper man å bli skuffet. Men er det ikke bedre å forvente mirakler, glede seg med dem som opplever mirakler og lære seg å leve med at mirakler også uteblir? I de pinsekarismatiske miljøene finnes to sentrale teologiske retninger som forklarer helbredelse. Den første ser helbredelse som del av forsoningen. «Sannelig våre sykdommer har han båret» «Ved hans sår har vi fått legedom» Vi tar imot helbredelse i tro som vi tar imot frelsen i tro. I min oppvekst var det mange miljøer som prekte og underviste tro. Flere av disse miljøene var tiltrekkende, fordi man erfarte mirakler og opplevde sterke møter med Gud. De forklarte også hvorfor helbredelser skjer. Men når forkynnelsen om mirakel gjennom tro kommer i ubalanse, og det gjorde den i flere av disse miljøene, så blir det utfordrende. For Bibelen lover oss ikke et friksjonsfritt liv med full helse og bankkonto. Sykdom, lidelse og økonomiske utfordringer er en del av livet som man ikke bare tror seg ut av. Gud er ikke en automat som vi putter en trosbønn på for så å få et mirakel av helse, gjenopprettelse og økonomisk velsignelse i retur. Det er kraft i ord og det betyr noe hvordan vi snakker, men positiv bekjennelse fjerner ikke alle problemer. Ubalansert forkynnelse om tro skapte dessverre ensomhet og overfladiskhet. Når idealet om et velsignet liv ikke stemmer med virkeligheten blir det et nederlag å innrømme livets utfordringer og vanskeligheter. Da skjuler man heller problemene og bærer dem i ensomhet. Teologi som forklarer mirakel med tro ender dessverre også opp med å forklare mangel på mirakel med mangel på tro. En slik teologi legger for mye over på oss mennesker og vil over tid påvirke helse og liv negativt. Denne forkynnelsen som legger vekten på tro, bør ledsages av et budskap av nåde og at alt vi får fra Gud er gratis og ufortjent. Samtidig må det også gis rom for at lidelse, sykdom og utfordringer fortsatt er del av et normalt menneskeliv.
Den andre teologiske retningen knytter helbredelser til Guds rike. Jesus forkynte det gode budskap om at Guds rike var kommet nær. Så demonstrerer han Guds rike ved å helbrede de syke og kaste ut de onde ånder. For sånn er det der Gud bestemmer. Helbredelsen og mirakelet gir et frampek på det som vi kan vente oss i hans rike og at Guds gode plan for oss er helse. Det forklarer på en god måte hvorfor helbredelser skjer, men det forklarer også hvorfor de ikke skjer. Selv om Guds rike er kommet nær, lever vi fortsatt i denne verden. Og denne verden er fallen. Mye er ikke på plass. Ulykker og lidelser skjer og kroppen er skrøpelig. Bibelen sier at vi er underlagt forgjengeligheten. Vi skal engang dø. Hagen gir ikke bare blomster, men også ugress. Når miraklene skjer, ærer vi Gud og sier Guds rike er kommet nær. Når mirakelet ikke skjer, venter vi på at Guds rike som en gang skal komme fullstendig og i kraft. Vi lever i overlappen mellom en fallen verden og Guds fullkomne rike. Guds rike er kommet nær, og Guds rike kommer. Allerede nå, men ikke ennå. Det gir oss frimodighet til å be om helbredelse og fyller våre bønner med forventning og tro. Men når miraklene uteblir vet vi at vi lever i en fallen verden hvor vi fortsatt venter på at Guds rike skal komme.
Hvordan skal vi så be? Vissheten om at vi lever i en fallen verden der Guds vilje ikke skjer fullstendig, ber vi ikke bønner som lover mer enn de kan holde. Men vissheten om at Guds rike er kommet nær og Guds vilje for oss er god, gir frimodighet til å be trosfylte bønner som bekjenner Guds løfter. Vi kan be med proklamasjon og direkte språk slik vi ser både Jesus og apostlene gjøre i Bibelen. Men til slutt er det ikke bønnestil, form og ordene vi bruker som gjør at vi får bønnesvar. Vi skal ikke kopiere andres bønnestil. Jesus sier: Vi blir ikke bønnhørt ved å bruke mange ord. En romersk offiser hadde en gutt som var lam i beina Han sa til Jesus; Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så blir gutten min helbredet. Jesus hadde åndelig styrke og myndighet. Det var nok med et ord. Her ligger hemmeligheten til bønner med kraft og åndelig styrke. Den kraftfulle bønnen er bedt i Jesu navn. Jesus selv sier: Dersom noen ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. En bønn i Jesu navn bes på vegne av Jesus. Når helbredelser skjer, vet vi hvem som skal ha æren og minnes at Guds rike er kommet nær. Når mirakelet uteblir, vet vi at hans rike til slutt kommer og at i det riket skjer hans vilje fullkomment.
En kultur på vei hjem
Jesus forteller lignelsen om to sønner. Den yngste går til faren for å ta ut sin del av arven. Han drar til et land langt borte og sløser bort alt i en orgie av rus, prostituerte, gambling og tøys. Så selger han seg som tjener og ender opp med å spise grisemat. Først da våkner minnene om hjemmet han kom fra. Å komme til seg selv, er begynnelsen på omvendelse til Gud. Man må ikke til bunns for å oppleve det. Det holder å forstå sin posisjon som synder i behov av nåde. Den bortkomne sønnen er historien om hvert individ som kommer der. Men kan lignelsen gjelde mer enn individet? Kan vår kultur være den bortkomne sønnen som sløser bort arven i et land langt borte og som nå er i ferd med å komme til seg selv?
Vår kultur er i krise. Uavhengighet og individualisme truer fellesskapet. Ideologier driver krig med hverandre og globale konflikter påvirker indre forhold. Samfunnets viktigste byggestein, familien, er i oppløsning. Sex trivialiseres og kobles fra reproduksjon og forpliktende relasjon. Vi ser høye aborttall, fallende fødselstall, forvirring rundt kjønnsroller og bortfall av det forpliktende forholdet mellom mann og kvinne. Generasjonen som vokser opp er den første på lenge med dårligere framtidsutsikter enn sine foreldre. De hører: Du kan bli hva du vil, du kan gjøre hva du vil og DU er hovedpersonen i eget liv. Du kan skape mening for deg selv og det som er sant for deg, det er sant, for deg. Her er ikke noe fundament å bygge på. Unge mennesker blir svømmende rundt i et hav av relativisme på jakt etter fast grunn som gir fotfeste. Resultatet er stress, meningsløshet og depresjon
Nå skal jeg ikke svartmale fullstendig, for dette bildet stemmer ikke for alle. Men det gjelder mange nok til at kulturen viser tegn på forfall og kanskje også er i ferd med å innse hva vi kan miste. I løpet av min levetid har vesten opplevd en ateistiske bølge som sa til Gud: Du er død for oss. Vi tror ikke lenger på deg, vi vil leve livet uten deg, men gi oss arven. Gi oss fruktene av troen: Ja til menneskeverd, menneskerettigheter, frihet, nestekjærlighet, allmenn opplysning, og vitenskap. Men samtidig nei til Gud som har gitt oss dette. Som Os Guiness sier: Vestlig kultur er som kuttede blomster, vakre å se på, men fjernet fra roten som gir dem liv og på vei til å visne.
Vår kultur er på god vei til å sløse bort arven i egoisme, hedonisme og materialisme. Russel Brand personifiserer denne reisen. Rockestjernen, humoristen og filmstjernen har levd som kong Salomo og testet alt penger og berømmelse kan gi. Etter lengre tids åndelig søken har han nå tatt imot troen på Jesus og latt seg døpe. Han har kommet hjem. Russel Brand er som resten av den vestlige kulturen, del av en kollektive hukommelse om et hjem vi kommer fra og hadde det bedre i. Han er ikke den eneste. Ayaan Hirsi Ali var en av lederskikkelsene i den ateistiske vekkelsen på begynnelsen av 2000 tallet. Hun har våknet opp til kristendommens betydning for vestlig kultur og funnet fram til personlig tro på Jesus som hun offentlig deler med frimodighet. Andre samfunnsdebattanter og intellektuelle gjør lignende reiser. Jordan Peterson, Tom Holland, Louise Perry og Douglas Murray er innflytelsesrike stemmer som setter kristen tro i et svært godt lys uten at de selv har tatt steget fullt ut og blitt kristne. Disse og flere med dem viser tegn på at kulturen begynner å komme til seg selv og husker seg tilbake til et bedre sted.
Det verste ved å være kristen i Skandinavia de siste 20 årene er å måtte forholde seg til folks oppfatninger av kristen tro. De er en god blanding av åpenlys fiendtlighet og total likegyldighet som har ført til at kristne bevisst eller ubevisst ofte skjuler sin kristne identitet. Aktive kristne har blitt det Bjørn Stærk kaller den usynlige minoriteten. Kan det være at vi nå ser mot en framtid med vennligere innstilling og likegyldige mennesker som begynner å bli nysgjerrige? Vi ser små drypp av det i vår menighet. Rapporter fra resten av kirkelandskapet gir samme signal. Søkende mennesker er ikke lenger forbeholdt attraktive megamenigheter med inspirerende gudstjenester. Nysgjerrige mennesker dukker opp mange steder.
Dersom kulturen er på vei hjem, så må det være et hjem å komme til. Hjemmet skapes av familien som bor der. Familie etableres gjennom kjærlighet og forpliktelse. Slik også med kirkefamilien. Oppriktig tro på Gud, forpliktelse til fellesskapet og omsorg for hverandre kjennetegnet den første kirken i Jerusalem. Når dette får prege fellesskapene våre, blir de gode hjem å returnere til. Den hjemmeværende sønnen i Jesu lignelse var ikke på det sporet. Han var sur på broren og syns han ble ønsket hjem på en alt for lettvint måte. Vi øyner moralsk overlegenhet, egenrettferdighet og kanskje misunnelse. I sterk kontrast til sjenerøsiteten Jesus promoterer i lignelsen.
Jesus inviterer de hjemmeværende til å glede seg med dem som kommer hjem. Det enkleste er å være sur på kulturen og kulturens valg bort fra Gud. Men dersom vi skal ha kapasitet til å ta imot de som kommer hjem, så må vi også klare å se på kulturen med kjærlighet. Vi trenger kjærlighet til landet, kjærlighet til folket og kjærlighet til historien. Da kan vi rundt i våre kirker vise gjestfriheten som Jesus oppmuntrer til og gjøre som faren sier i slutten av lignelsen: «nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» La oss i denne tiden finne motivasjon til å skape gjestfrie og sjenerøse fellesskap som gleder seg med den som kommer tilbake. Et hjem man har lyst å være del av og et hjem man har lyst å komme tilbake til.
Påske i Sentrums
I Norge er jul den viktige kristne feiringen. Den er enkel å forholde seg til, også for dem som ikke tror. Julen handler om Jesu fødsel og hans oppdrag dukker kun opp i sideblikket. Påsken sentrerer seg rundt Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å feire dette uten å forholde seg til Jesus som frelser og Herre. De fleste stedene i verden er dette den største kristne høytiden. Kanskje vi burde lære og feire litt mer? De tre viktigste dagene i påsken er skjærtorsdag, langfredag og første påskedag. Vi kan godt oppsummere dem med tro, håp og kjærlighet. En god måte å feire påske er å markere disse dagene litt ekstra.
Skjærtorsdag
- fellesskap, tjeneste og kjærlighet På torsdagen i påskeuken samler Jesus sine disipler. Han ber dem om å gjøre klar til påskemåltid. Vi vet for sikkert at måltidet inneholdt brød og vin, men etter tradisjonen var det sannsynligvis også lam, olivenolje og frukt. Når alle er samlet sier Jesus at han har gledet seg til å spise måltidet og være sammen med dem. Han vasker alle sine føtter og forteller dem om viktigheten av å tjene hverandre og å elske hverandre. Så innstifter han nattverden, som av mange også blir kalt for kjærlighetsmåltidet. Det siste måltidet forteller en dypere historie om fellesskap, tjeneste og kjærlighet.
Langfredag
- lidelse, død, forsoning og tro
Natt til fredagen i påskeuken blir Jesus pågrepet, forhørt og pisket. Til slutt blir han dømt til døden og må bære korset sitt til henrettelsesstedet. Jesus ser ut til å ende sitt liv på et kors i smerte og nederlag. Han blir forlatt av de nærmeste og er alene med sin lidelse. Jesaja skriver:
Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Og det er dette langfredag handler om. Jesus gjør lidelse, fornedrelse og død om til seier. Han bærer straffen for vår synd og forsoner oss med Gud. Gjennom tro på og tillit til det Jesus gjorde på langfredag tar vi imot frelsen og blir forsonet med Gud.
Første påskedag
- oppstandelse, nytt liv og håp
Døden er menneskets største og siste fiende. Før eller senere møter alle døden. I dag har det blitt nesten tabu å snakke om døden. Kanskje er det fordi mange har avskrevet grunnen til at vi feirer 1. påskedag. Kvinnene som kom for å stelle med den døde ble sjokkert over å finne at graven var tom. Denne opplysningen var så overraskende for disiplene at de hadde vanskelig for å tro. Jesus stod legemlig opp fra de døde. Han vant over døden som er menneskets største og siste fiende. I dåpen så blir vi begravet med Jesus og står opp med Jesus til nytt liv. 1. påskedag gir oss håp i møte med døden. Håp om gjensyn med dem vi er glad i og om evig liv når vi står overfor døden selv.
Sakte
Sakte
Etter at Jesus ble født kom det noen vise menn for å hylle den nyfødte kongen. En stjerne hadde vist dem veien. De bøyde seg i ærefrykt for Jesus og gav ham eksklusive gaver. Matteus skriver de kom fra Østen. Vi kan ikke vite sikkert hvor det var, men sannsynligvis et sted i dagens Iran. En tur på flere uker. Det gav dem tid til å forberede seg før de kom fram, og prosessere det de hadde opplevd etterpå. Når det går sakte får vi hjelp til å være oppmerksomme og tilstede. Vi kan lære av de vise menn som gynget seg gjennom ørkenen på sine kameler med blikket på stjernehimmelen og glede over å få møte kongen på innsiden.
I vår tid ville vi gjort det mer effektivt. Med fly og taxi er besøket gjort unna på en dag. Det enkleste (og billigste) alternativet, å sende gavene med posten, sparer enda mer tid. Det passer bedre vårt hektiske liv med høye forventninger og krav til effektivitet. En møysommelig tur som de vise menn bega seg ut på er fremmed for oss. Ideelt sett burde livet vårt se mer ut som dette. Vi tar oss tid. Er tilstede. Er oppmerksom. Lar oss lede til Jesus. Men så ender det så ofte opp med at livet blir så fullt at vi er avhengig av effektivitet og at alt skal gå fort. Vi blir travle.
Den amerikanske pastoren John Mark Comer var for noen år siden åndelig og mentalt utslitt. Hans mentor, Dallas Willard, stilte diagnosen travelhet. Vi gjenkjenner innvendingene: Travelhet kan umulig være så galt. Det er de travle som får verden til å gå rundt. Skal du få noe gjort, så spør en som har det travelt. Men Willard fortsetter: Travelhet er den største fiende av åndelig liv vi har i vår tid. Du må nådeløst eliminere travelhet fra livet ditt. Samtalen ble et vendepunkt for Comer og setningen ble overskriften for en ryddejobb i livet. Senere ble det tittelen på en bok om denne ryddejobben. Boken, The ruthless elimination of hurry, har blitt populær. Mange gjenkjenner at travelhet godt beskriver det moderne menneskets problem.
Når vi lar det gå sakte og ikke har behov for å skyndte oss fra det ene til det andre så er det lettere for oss å være tilstede og få med oss det som skjer rundt oss. Oppmerksomhet og tilstedeværelse er viktige ingredienser i tilbedelse. Den som alltid er travel er sjelden nok tilstede for å kunne tilbe. Her er det ikke bare et travelt liv som står i veien for vår tilstedeværelse og oppmerksomhet. Gjennom skjerm blir vi bombardert av en konstant strøm underholdning, nyheter, bilder og sosiale interaksjoner som gjør oss travle også i hodet. Rom for saktetid reduserer travelhet. Være tilstede i egne tanker, i samtale med andre og i det som skjer rundt oss uten å la seg avbryte av det som skjer i skjermen. Å være tilstede hjelper oss å gi oppmerksomhet og tilbedelse til Jesus. «Vær stille for Herren og vent på ham!»
Simpelt
Simpelt
Fattigdom er ikke et ideal i det gamle testamentet. Guds velsignelse over mennesker som Abraham, David og Salomo viste seg også i form av rikdom. Det nye testamentet ser ved første øyekast ut til å se annerledes på rikdom. Jesus utfordrer til å selge eiendeler og følge ham, saligpriser fattige og verdsetter det å gi over å få. I tillegg kom han fra en fattig familie. Men så er ikke dette hele historien. Da Jesus ble født fikk han kostbare gaver som sannsynligvis sikret familien økonomisk gjennom oppveksten. Lukas nevner flere velstående kvinner som tjente Jesus og disiplene med det de eide. Dette mønsteret følger også den første kirken. Velstående mennesker brukte sine ressurser til å hjelpe andre. Kirken ble kjent som et attraktivt fellesskap for dem som falt utenfor. Menigheten gav hjelp for den fattige og mening for den velstående.
Ut fra det vi vet om Paulus var han fra en velstående overklassefamilie. Hans yrke var teltmaker, en lukrativ business på stedene den romerske hæren befant seg. Han betalte ofte reiseutgiftene til teamet på misjonsturene. Det var betydelige summer, for det var dyrt å reise i antikken. Han investerte fra det han hadde inn i sin reisevirksomhet og menighetene han startet. Denne måten å leve på gjorde at han visste hva det ville si å leve i overflod og hva det ville si å ha ingenting.
Basert på dette kan vi si at Bibelen sier to ting samtidig om materiell velstand. Først kan vi se på velstand som en velsignelse fra Gud. I neste omgang kan vi se på velstand som en mulighet til å gi Gud ære og velsigne andre. I historisk og global målesteokk kan normal vestlig levestandard kategoriseres som rikdom. Da er det viktig for oss å kunne holde disse to bibelske tankene om velstand i hodet samtidig. Og vi trenger å ta til oss Bibelens formaning til den rike.
Paulus skriver til Timoteus at de rike i denne verden skal takke Gud som giver og så samle seg skatter gjennom å bruke rikdommen sin til gode gjerninger og gavmildhet. Forkynnerens bok kaller arbeidet for rikdom som jag etter vind og gir gleden over enkle ting som et godt måltid stor verdi og mening. Det gode liv er ikke hvor mye vi har, men hva vi gjør med det vi har.
En enkel livsstil frir oss fra bekymringene ved å eie mye og gir oss mulighet til å finne takknemlighet over de enkle gledene i livet. Ved å bevisst tilegne seg en enkel livsstil kan vi kanskje fjerne mange de urealistisk høye forventningene som ødelegger for så mange vestlige mennesker. Vi øker livskvalitet og større kapasitet til å gi gjennom å klare oss med mindre. Mer til å ære Gud og velsignelse andre. Leve enkelt. Mindre bekymring. Mer takknemlighet. Større sparekonto. Økt sjenerøsitet.
Bønne- og fasteaksjon
Bønne- og fasteaksjon
Faste er beskrevet i Bibelen som hengivelse til Gud og åndelig forberedelse. Moses fastet 40 dager før han mottok de ti bud. Jesus fastet 40 dager før han begynte sin tjeneste. En 40 dagers faste er også del av årshjulet til mange kirker. Her i Norge innleder fastelavn en 40 dagers faste som varer fram til påske. Fastelavensboller henger fortsatt igjen som en tradisjon. Formålet var å innlede fasten med en fest, og så ha fasten som forberedelse av påskefeiring.
Det kan virke som at fasten igjen har fått litt feste i kulturen. Flere faster jevnlig av rene helsegrunner, og kristne har blitt mer bevisst å praktisere faste som en åndelig disiplin. En god trend det er all grunn til å bygge videre på. I år gjør Sentrumkirken en 40 dagers bønn- og fasteaksjon.
Tiden vi lever i har høyt tempo, informasjonsflyten er uendelig og vi forholder oss konstant til hva andre gjør og mener. Vi kan ikke hoppe av verden, men vi trenger å trykke på pause. Jevnlige stopp er godt for vår åndelige og mentale helse. Sabbat er et slik stopp; en dag uten produksjon, tempo, oppdateringer og informasjon. En dag fylt med hvile og rekreasjon, tid med familie og venner, plass for stillhet og tilbedelse.
Fasten gir oss muligheten til en lengre pause. Logge av travelhet og koble på Gud. Tillate saktetid, tid for stillhet og refleksjon. Leve simplere, finne takknemlighet i det man har og få overskudd til å gi. Bønne- og fasteaksjonen har konkrete forslag til hvordan dette kan se ut. 40 dager hvor vi trykker på pauseknappen, gir næring til vårt åndelige liv og søker Gud sammen.
Ett i Kristus
Ett i Kristus
Bibelen er en samling av 66 bøker, skrevet over en periode på over tusen år, delt i det gamle og det nye testamentet. Teknisk er det sant, men vi får best forståelse av Bibelen når vi leser den som én bok med et budskap.
Hva er budskapet som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen? Etter menneskets opprør mot Gud, planlegger Han en stor redningsaksjonen for å vinne mennesket tilbake til seg. Det begynner med Abraham som han lover å gjøre til far for et stort folk, og gjennom det velsigne hele verden. Gjennom hele det gamle testamentet former Gud seg et folk av Abrahams etterkommer. Han fortsetter dette i det nye testamentet. Gjennom Jesus sin død og oppstandelse blir mennesker av alle folkeslag invitert til å bli del av folket Gud skaper.
Bibelens store fortelling avsluttes i Johannes åpenbaring. Her ser vi en folkemengde så stor at ingen kan telle som står foran Gud. Det folket han gjennom generasjonene har formet av verdens nasjoner, språk, etnisiteter, slekter og kulturer. Gjennom Jesu død og oppstandelse bygger Gud bro mellom seg selv og oss mennesker. Samtidig som han gjør det, bygger han bro mellom oss mennesker slik at hans folk blir en mosaikk av ulike nasjoner, kulturer, språk og etnisiteter. Paulus skriver: “Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.” Kirken lever og viser hvordan dette ser ut i praksis.
I 1. Mosebok 11 bestemmer menneskene seg for å lage et tårn som rekker til himmelen. Gud sier: Nå når de har ett språk og en tanke vil ingenting være umulig for dem. En fallen menneskehet som kan gjøre hva som helst er ikke en oppmuntrende tanke. Gud forvirret menneskets språk og delte oss opp i ulike nasjoner, språk, etnisiteter og stammer. I dag blåser det en globalistisk vind over verden. Global populærkultur, internett og teknologirevolusjon gjør det mulig å kommunisere på tvers av både kultur og språk. Denne trenden er sekulær og bygget på andre ting enn Gud. Flere kristne er derfor usikre i møte med denne trenden. Hvordan forholde seg til sekulær globalisering? Er det et nytt babelstårn? Hva gjør Gud i vår tid?
I Apostlenes gjerninger er Jesu etterfølgere samlet til bønnemøte. De blir fylt av Den hellige ånd og taler i tunger. De som stod rundt var jøder fra diasporaen. Dette var jøder som bodde utenfor Israel og som hadde adoptert språket i landet de bodde. De hørte evangeliet forkynt på sine språk. Mennesker som i utgangspunktet var skilt fra hverandre på grunn av språk og kultur ble ført sammen av Den hellige ånd. I dette underet blir kirken født. Fra begynnelsen består kirken av folk fra ulike språk, nasjoner, kulturer og etnisiteter som er koblet sammen gjennom tro på Jesus som frelser og Herre.
Å få dette til å fungere i praksis er viktig i Paulus sine brever. Hvordan fungerer en kirke som består av ulike folk og etnisiteter sammen?
Kirken er ikke en nasjonal størrelse med lojalitet til en folkegruppe, stat eller bestemt politikk. Kirken er allmenn og global. Guds globaliseringsprosjekt er å bygge en kirke av ulike språk, etnisiteter og kulturer. Ett i Kristus, en gruppe forenet i tro på Jesus som frelser og Herre.