Min plass i Sentrumkirken

Min plass i Sentrumkirken

Visjonen for Sentrumkirken maler et bilde hvor vi alle finner sin plass å tjene med sin gave: «Vi ser en kreativ kirke med stor skaperglede, der evner utvikles og potensiale oppdages og heies fram. Hvor nye mennesker finner sin plass, tjener og utvikler seg til å bli ledere i Guds rike. En kirke som oppmuntrer og utruster mennesker til å leve ut sitt formål og kall i livet.» (Utdrag fra visjonen)

Bibelen sammenligner menigheten med en kropp. Kroppen har ulike lemmer med ulike oppgaver. Øyet skal ikke sammenligne det den gjør med det for eksempel hånden gjør. De er avhengig av hverandre. Når hver lem gjør sin del, fungerer kroppen. Vi har ulike gaveutrustninger i vår personlighet som dyktiggjør oss for ulike typer oppgaver og tjenester i menigheten. Alle kan ikke, og skal ikke gjøre det samme. Menigheten fungerer best når hver enkelt gjør det den er skapt for og best på.

I pionérfasen av en menighet fungerer slagord som «Whatever it takes». Det gir mening i en fase av menighetens liv der ressursene er få og ting trengs å bli gjort uavhengig av medlemmenes gaveutrustning. Det kan være greit å operere utenfor sine gaver i perioder. Gjennom det lærer vi å verdsette andre menneskers ulike tjenester. Oppgaver vi selv strever med å fylle, løser andre uten stress.

En sunn og moden menighet vokser fra «whatever it takes» til «gavebasert tjeneste». Der «Whatever it takes» inviterer til å tjene basert på behovet, så inviterer «gavebasert tjeneste» til å tjene gjennom spørsmålene: Hva brenner du for? Hva motiverer deg? Hva drømmer du om å gjøre?

Når vi tjener der motivasjonen er høy er også sannsynligheten høy for at vi lykkes i tjenesten, trives i tjeneste og holder ut i tjeneste.

Noen formaningsord i prosessen av å finne sin gave og tjene ut fra den:

1. Ingen finner sin(e) gave(r) uten først å tjene. Vi begynner aldri på topp, heller ikke i kirken. Du får ikke umiddelbart en tjeneste skreddersydd din gave. Begynn å tjene der det er behov og beveg deg til der du er motivert.

2. Ikke bruk din gave som unnskyldning for å si nei til oppgaver du ikke har lyst til. Du trenger ikke være tjener for å hjelpe å bære leker til 0-2 årsgruppa i barnekirken.

3. Ikke bruk din gave som unnskyldning for å si nei til tjeneste i barne- og ungdomsarbeid. Sentrumkirken gir Jesus til en ny generasjon. Vi trenger alle gavene for å gjøre det.

4 Ikke alle slår tydelig ut på en gave. Kanskje er det flere gaver som får nesten samme score. En så enkel test er nesten dømt til å bli unøyaktig. Mange kjenner heller ikke seg selv så godt enda. Styrker og svakheter blir tydeligere med alder og erfaring i tjeneste.

Motivasjonsgavene

Motivasjonsgavene

Mennesket er skapt i Guds bilde og ligner Ham. Han har lagt noe av seg selv ned i oss. I skapelsesfortellingen blåser Gud livets ånd inn i mennesket og det blir til en levende sjel. Bevissthet, kreativitet, rettferdighetssans og personlighet har sitt utgangspunkt i Gud. Etter oppstandelsen puster Jesus på disiplene og sier ta imot Den hellige ånd. Den hellige ånd i et menneske viser seg gjennom god frukt og karismatiske gaver. Åndens frukt vokser over tid og gjenkjennes som kjærlighet. Åndens gaver blir synlige når de tas i bruk og gjenkjennes som kraft.

Den hellige ånds gaver kan deles opp i åndelige/overnaturlige kraftgaver og praktiske/naturlige gaver som vi kaller motivasjonsgaver. Kraftgavene er en del av å bli fylt med Den hellige ånd. Motivasjonsgavene en gudgitt del av vår personlighet og utrustningen gitt oss av Gud fra begynnelsen. Kraftgavene er ramset opp i 1. Korinterbrev 12. Motivasjonsgavene finner vi i Romerbrevet 12. En slik oppdeling av gavene er ikke vanntett og er ikke den eneste måten å se det på. Samtidig gir det oss et enkelt verktøy for å finne ut av hvordan vi er skrudd sammen og best kan tjene Gud. Det hjelper oss å se at det som motiverer meg er gitt meg av Gud, med formål å sette sammen en velfungerende menighet. Menigheten fungerer bedre når vi tjener ut fra gave og motivasjon enn når vi tjener for å fylle behov.

Jesus sier at den som vil være stor skal være de andres tjener. Dette er en stor utfordring for den vestlige verden som har klatret til toppen av Maslows behovspyramide hvor fokuset er å realisere seg selv. Går det an å realisere seg selv og tjene? Kanskje er svaret på det at den som lærer seg selv å kjenne, identifiserer sine gaver og ut fra det tjener Gud og andre, har funnet en slags kristen selvrealisering. Oppdage seg selv for å bety noe for andre.

Vi begrenser ofte tjeneste i kirken til gudstjenesten og det som skjer fra scenen. Men vi tjener også i LINKgruppene, barne- og ungdomsarbeid og diakonalt arbeid. Vi tjener heller ikke bare gjennom menighetens ulike aktiviteter og virkegrener. Å tjene er en måte å leve på- vi tjener hverandre og naboen i i hverdagen. Å leve slik og tjene ut fra i fra sine gaver er meningsfylt og gir glede.

Å SETTE TIL SIDE SIN TIENDE TIL GUD

Å sette til side sin tiende til Gud

GT beskriver Gud som hellig. Det er noe av det første vi lærer om Gud når vi leser Bibelen. Ordet betyr å være satt til side. Et annet ord som brukes om Gud for å beskrive den samme egenskapen er ren. Guds hellighet og renhet materialiserer seg ofte som ild. En hellig og ren Gud som viser seg gjennom ild inngir respekt og ærefrykt. 

Hvordan nærmer mennesker seg en hellig Gud? Mye av innholdet i mosebøkene svarer på dette spørsmålet. Mennesker helliger seg før de skal møte Gud. Dette er svaret på alle de rituelle renselses- og hellighetslovene i 3. Mosebok. Så er det noen mennesker som helliger hele livet sitt til Gud. En hel stamme av Israelsfolket gjorde det, og ble prestene som levde et liv i tjeneste for Gud. Mennesker som er satt til side for Gud. Vi leser også om at stedene mennesker møter Gud er hellige. Steder som er satt til side for Gud. Så leser vi også om gaver som er helliget til Gud. Gaver satt til side for Gud. Tilbedelse er en blanding av alt dette. Sted og tid for å be, tjene og gi til Gud. 

Israelsfolket sin respons etter at Gud har gitt sitt løfte om å være deres Gud, og folket har respondert med å si at alt du sier vil vi gjøre, er å bygge et telt (Tabernaklet) som representasjon av at Gud bor midt i blant sitt folk. Det er ikke bare et symbol for Guds nærvær, men Guds hellige nærvær tar bolig i teltet. Et sted helliget til Gud. Moses sin bror Aron og hans sønner blir helliget til Gud for å gjøre tjeneste i teltet. Folket sin respons er å komme med hellige gaver. Gaver satt til side for Gud. Som ordning for folkets tilbedelse til lønn for prestene og til utgifter knyttet til Tabernaklet, og senere tempelet, ble tiende innført som en fast hellig gave. Folkets respons på Guds hellighet var å gi Gud hellige gaver. 

Som prinsipp innføres også førstegrøden. Prinsippet er å gi til Gud fra den første innhøstningen. Jeg gir min gave til Gud først i tro til at han vil velsigne resten. Gud er hellig og han fortjener det første og det beste. For Israelsfolket var dette en konkret og praktisk måte å ære Gud på. «Tienden er helliget Gud» Et av de stedene hvor tiendepraksisen er adressert tydeligst er i profeten Malakias. Her blir israelittene sin tiendepraksis refset. De viser ikke ærefrykt for Guds hellighet. De gir ham dyr fra buskapen sin som er halte, blinde og har dårlig helse. Det beste til seg selv, og det som er til overs til Gud. Malakias refset prestene for korrupsjon og egoisme. De var mer opptatt av seg selv enn av å tjene Gud. Så refset Malakias israelsfolket for å holde tilbake tienden, de hellige gavene og almissene. De tenkte kanskje at de hadde bedre bruk for disse enn det Gud hadde? Malakias kaller folket til omvendelse og lover at himmelens sluser skal åpne seg og Guds velsignelse komme over dem som i tillit til Gud gir til Ham tiende, hellige gaver og almisser. 

Vi må ta med til slutt at ordet hellig tar en ny form i det nye testamentet. Tempelet, huset som er helliget for Gud blir revet ned. Jesus selv forutsier at det skal skje. Paulus sier at nå er det de troende som sammen er en bolig for Gud. Kirken er tempelet der Gud er hjemme og har sin plass med sitt nærvær. De troende kalles også de hellige, satt til side for Gud. Så alt er blitt nytt. Samtidig fortsetter vi med å møtes for å tilbe på faste steder, innvier mennesker i fulltidstjeneste for Gud og setter til side av det vi tjener som gave til Gud. I NT blir vi oppfordret til å videreføre praksisen ved å sette av tiende som en hellig gave til Gud. 

GUD ER HELLIG

“De som tilhører en hellig Gud søker å leve et liv som gjenspeiler hans hellighet”

Når Moses møter Gud i den brennende busken så sier Gud til ham at han ikke skal komme nærmere og at han skal ta skoene av føttene fordi det var hellig grunn. Hellig slik det forstås i GT betyr noe slikt som å være satt til side. Når Gud er tilstede i den brennende busken så er stedet Hellig - satt til side for Gud. Tabernaklet, og senere tempelet, som ble bygget som bolig for Gud var hellig fordi det var satt til side for Gud. Det vi gir til Gud er hellig, satt til side for Gud. Så er det i gamle testamentet en hel stamme av mennesker som er helliget for Gud. Dette er prestene som kommer fra Levis stamme. Satt til side for å tjene Gud. 

3. Mosebok er presteboken med de detaljerte lovene om hvordan vi tilber Gud: Den som nærmer seg Gud skal være ren uten å ha vært i berøring med noe som er dødt eller symboliserer noe dødt. Den som kommer nær Gud viser respekt for Gud med å rense seg selv. Guds hellighet er en fortærende ild som vi skal ha respekt for. Gud sier til Israelsfolket: “dere skal være hellige slik jeg er hellig.” Helliget Gud og tilhører Gud. Hans folk. De som tilhører en hellig Gud lever et liv som gjenspeiler hans hellighet. 

Loven oppsummeres i de ti bud. Guds folk får en enkel og konkret oppskrift på hvordan det ser ut i hverdagen. Jesus gjør de ti bud enda enklere når han sier at loven oppsummert er “å elske Gud og elske sin neste”. De fire første budene handler om å vårt forhold til Gud og de seks neste handler om vårt forhold til hverandre. Vi nærmer oss Gud slik han spør oss om, og vi demonstrerer hvem han er gjennom å elske og tjene andre mennesker. 

Spørsmålet mennesket har stilt seg siden begynnelsen er: “Har Gud virkelig sagt?”  Vi lures til å tro at vi vet bedre selv. Dette er utgangspunktet for menneskets synd.  I dag spør vi oss om ikke tiden vi lever i vet bedre enn Gud (“Vi lever tross alt i 2022”). Vår egen fornuft og tidsånden har sånn sett blitt en slags avgud. Noen ganger glemmer vi av at vi forholder oss til en hellig Gud og tenker at vi kan “ha på oss skoene” når vi kommer nær. Så tar vi kanskje ikke hans Ord så alvorlig? 

Jesus var nøye med å si at han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Bergprekenen er på mange måter en kommentar på loven og de ti bud. Jesus ser på hjertet bak loven og trekker det enda lengre og lærer sine etterfølgere å faktisk gå den ekstra milen som ikke er forventet eller spurt etter. Samtidig er Jesus tydelig på at det er tilgivelse, nåde, ny start og nytt liv for dem som ikke klarer å leve opp til idealet. Det er bra, for idealet er skyhøyt og vi kommer til kort. Men betyr det at vi ikke trenger bry oss med å etterleve det? Gud sier: “ta av skoene dine for du står på Hellig grunn.”

Gud er far

“Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige med hverandre”

Vi forholder oss til Gud som far og kirken som familie. Å snakke om andre troende som brødre og søstre høres kanskje noe corny ut, men bak ligger en dyp sannhet: Kjærligheten, omsorgen, tilhørigheten, forpliktelsen og vekstmulighetene som kjennetegner en sunn familie videreføres inn i kirkefellesskapet. 

Hvordan vi forstår Gud påvirker først hvordan vi forholder oss til Gud, men i neste omgang så former det hvordan vi prioriterer i livet og forholder oss til andre. Det første vi tenker på når det kommer til en fars rolle er ubetinget kjærlighet.  

Paulus skriver i brevet til Galaterne at de som tror har fått barnekår. En far som elsker sine barn ubetinget gir trygghet og tillit. Det gjør noe med et menneske å vite at man er elsket o g ønsket. Her begynner det kristne livet. 

En far gjør samtidig mer enn å elske. Den boken i Bibelen hvor det står mest om hva en far gjør er Ordspråkene. Nesten alle ordspråk som sier noe om hva en far gjør har ordene formaning, oppdragelse, rettledning eller refs i seg. En far ser potensiale i sine barn og oppmuntrer (ordet formane kan også oversettes med å oppmuntre) dem til å strekke seg mot dette. Historisk blir også farsrollen identifisert med grensesetting og å vise konsekvenser av å trø over grensene. Foreldre som elsker sin barn ubetinget, men hopper over grenser og konsekvenser, får gjerne barn som er trygge på seg selv, men som kanskje mangler grunnleggende respekt for konsekvensen av ens egne handlinger. Hvordan vi lever livene våre har betydning, og våre foreldre har i oppveksten hatt ansvar for å fortelle og vise oss hvordan vi skal leve. 

Vår Far i himmelen oppdrar, formaner, rettleder og refser sine barn. Dette gjør han fordi han vil det beste for oss og fordi han vil at vi skal leve vårt fulle potensiale (for å bruke den klisjeen). 

Påvirker måten vi ser Gud som far hvordan vi forholder oss til andre? Hva betyr det at Gud er en far som formaner og rettleder for hvordan jeg forholder meg til de nær meg? Spør vi noen gang etter tilbakemelding fra andre? Kan vi være direkte og ærlige i samtaler? Våger vi å si i fra når noen nær oss er i ferd med å rote seg inn i trøbbel?

Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige og direkte med hverandre.

Gud er...

Verdier som nestekjærlighet, frihet, menneskerettigheter, rettferdighet og sannhet har bygget den vestlige verden. Dette er eksempler på verdier som er formet ut fra teologien, hvordan vi forstår og forklarer Gud. Det er ikke likegyldig hva slags bilde vi har av Gud, fordi bildet vi har av Gud former hvordan vi ser oss selv, andre mennesker og verden vi lever i. 

Tilbedelse handler om å gi oppmerksomhet og å feire. Når vi tilber så gir vi Gud oppmerksomhet og feirer hvem han er. Vi setter ham øverst. Hvordan vi ser Gud former oss fordi det er idealet vi strekker oss etter og toppen vi klatrer mot. 

En viktig del av å være en kristen er nærme seg Bibelen med et åpent sinn og ønske om å kjenne Gud. Han åpenbarer seg selv gjennom Ordet i Bibelen. Vi leser, studerer og grunner på hva det betyr. Den hellige ånd gjør Ordet levende og forståelig for oss. 

Overskriften for denne høsten: “GUD ER…” 

Vi pakker ut noen av Bibelens forklaringer av Gud og gir dem praktisk anvendelse inn i vår hverdag og etterfølgelse. I LINKgruppene snakker vi sammen om hva Guds karakter og vesen har å si for vårt fellesskap, samtaler, tilbedelse, økonomi og forholdet til andre.

Rytmer

Disippelrytmer
Ubegrenset frihet er ikke positivt. Konstant behov for avgjørelser stresser og tapper gleden. Vi trenger rytmer. Rytmer gir forutsigbarhet. Rytmer holder livet innenfor en ramme av bestemmelser som allerede er tatt. Vi spiser, trener, jobber, hviler og treffer folk til faste tider og på faste steder. Rytmen velger. Et år med korona har ødelagt mange gode rytmer, også flere av dem som hjelper oss å følge Jesus. Vi trenger å gjenskape disippelrytmen. 

Årlig rytme: inspirasjon og læring 
Sett av tid til en årlig leir, konferanse eller misjonstur. Inspirasjon og læring som skjer over flere dager former og gi retning. For at slike dager skal bli en årlig rytme må de inn i kalender og husholdningsbudsjett. Gjennom livet gir den årlige rytmen gode minner og livsforvandlende opplevelser. 

Måndelig rytme: måltid og tiende 
«Det er saligere å gi enn å få» Jesus oppsummerer hvordan Guds rike fungerer og utfordrer vår menneskenatur. Å invitere gjester på måltid gjør ordene fra Jesus til en håndterlig rytme. De fleste arbeidstakere får lønn på konto hver måned. Å sette av tiende til Gud utfordrer både vår egoisme og materialisme. Månedlig rytme som gir til Gud og inviterer til måltid, bygger menigheten og former sjenerøse, gjestfrie mennesker. 

Ukentlig rytme: fellesskap og tilbedelse 
Jesus hadde som vane å besøke synagogen på sabbaten. De første kristne gjorde en vane av å møtes på søndagen. Å ukentlig komme sammen med andre troende for fellesskap, oppbyggelse og tilbedelse, former oss som etterfølgere av Jesus. Den ukentlige vanen er en hjelp til livslang etterfølgelse.

Daglig rytme: bibel og bønn 
Daglig stille stund er en kristen disiplin som har blitt praktisert til alle tider. Vår tids konstante påloggethet gjør denne vanen enda viktigere. Å være stille, be, lese bibelen og lytte til Gud hjelper oss til et sunnere liv. Finn ut hvordan det kan bli en daglig rytme. Legg listen så lavt at det ser for lett ut og begynn der. Gjennom et langt liv lærer vi gjennom denne daglige rytmen Gud å kjenne. 

Disse disippelrytmene gir rammer for et liv i etterfølgelse. Vi trenger ikke ustanselig ta nye valg. Rytmen velger for oss og hjelper oss til å være kristne i en kultur som stadig sekulariseres.

Dette vil jeg gi videre

Et sammendrag av Åsulf Kvammens preken på gudstjeneste 6. juni:

Jeg vokste opp i et hjem der troen på Jesus var naturlig del av hverdagen. Som konfirmant tenkte jeg at, ja, også jeg vil være en kristen. I slutten av tenårene gikk troen gjennom en modningsprosess. Jeg tok nattverd, erfarte dåp i Den hellige ånd og ble som 20 åring etter lengre indre kamp også døpt i vann. Jeg lot meg døpe på verset fra kolosserne 3:23:

Det du gjør, gjør det av hjertet som for Herren, og ikke som for mennesker

Slik har jeg ønsket å leve og jeg er takknemlig over å kunne se tilbake på Guds velsignelse, ledelse og godhet. Troen er gitt meg som en gave gjennom ulike mennesker og episoder. Denne gaven ønsker jeg og Ingrid å gi videre. Jesus sier til disiplene i matteus 10:8 

For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det videre.

Gi som gave det dere har fått som gave.

Som ung kristen hørte jeg forkynnelse om å leve ut troen i hjemmet, ekteskapet og nære relasjoner. Viktige spørsmål for meg ble derfor: Hvordan er jeg ektemann og far? Hvordan viser troen på Jesus seg på hjemmebane? Hvilke konsekvenser får det at jeg er tilgitt og forsont med Gud? Hjemmet er en arena med sterke meninger, følelser og konflikter som raskt avslører personlige svakheter. Hvordan er livet med Jesus i familieliv med små barn og i arbeidsliv med ansvar, krav til kompetanse og kunder som venter? Det var på en måte lettere å følge Jesus som student da det handlet om å søke Guds ledelse, ha vitnesbyrd på et møte og vitne for noen på gata eller trikken. Å ha en fungerende hverdagstro på hjemmebane og i møte med arbeidslivets utfordringer har vært en lengsel hele livet. 

Har jeg lykkes? Gud vet. Og familien. Barna har sett en far som har avslørt svakheter og ufullkommenheter, ja. Men kanskje har de også fått erfare nåde. En far som har bedt om tilgivelse og tatt barna på alvor. Mitt og Ingrids engasjement for barna har fått konsekvenser utover hjemmets grenser. Barnearbeid, ungdomsarbeid, lovsang og lederansvar i menighet berørte mange flere enn egne barn. Vi ville gi videre det vi hadde fått. Det beste vi vil gi videre er: 

1) VENNSKAP 

Jeg vokste opp med foreldre som hadde mange venner fra alle mulige bakgrunner. Troende og ikke troende, rike og fattige, avholdsfolk og alkoholikere, ble hos mine foreldre inkludert, respektert og tatt imot uten pekefingre, fordømmelse og baksnakking. Dette preget meg. Troen på Jesus innebærer å møte mennesker slik de er og der de er. Som ung hørte jeg også forkynnelse om vennskap og fellesskap som fanget min interesse. Korset forteller at vi er forsonet med både Gud og vår bror. Hvordan kan vi elske Gud uten samtidig å elske sin bror? 

 Frelse og tro på Jesus er mer enn regler og bud, det er også relasjon. For meg var dette et viktig korreks til det «ta ikke, smak ikke, rør ikke» fokuset som kristen tro gjerne ble identifisert med i min oppvekst. Dette brenner jeg for å gi videre. Være Guds venn og være en venn for mennesker vi møter gjennom livet. Ikke vennskapsklikker, men tilby vennskap uten krav, forventninger eller gjenytelser. Det vil jeg gi videre: Vennskap med Gud som viser seg i vennskap med mennesker.

2 ) SANGEN 

Jeg opplevde Gud si til meg: Gi sangen din videre. Sangen til og om Jesus. Sangen om at Gud er Far. Sangen om Guds nåde og kjærlighet. Jeg har frimodig delt sangen, ikke for å dele musikalske kvaliteter men fordi jeg kjente den indre stemmen si: «Syng Åsulf. Del sangen med andre. Gi videre troen på at Gud er far og at Jesus er frelser og konge.» Å gjøre det har vært en indre kamp for å overvinne følelsen av å ikke være flink nok. Det er alltid noen flinkere å sammenligne seg med. Hvorfor skal jeg synge? Så mange andre kunne gjort det bedre. Her har jeg levd etter verset fra min dåp og ikke etter kvaliteten på min stemme. 

Det du gjør, gjør det av hjertet som for Herren og ikke som for mennesker.

Det har blitt lovsangsledelse på gudstjenester, bibelgrupper, møter og konferanser. Så har det blitt studio og musikkutgivelser. Hjemmet vårt har blitt fylt med sang og musikk til både glede og sikkert også til litt irritasjon. Overalt hvor dørene har åpnet seg og mennesker har samles har jeg gitt videre sangen. Sangen kommer fra det indre liv med Jesus. En salmist skal som David i Salmene synge om både oppturer og nedturer. Sangen må uttale seg ekte om livet og samtidig ikke glemme å ære Gud. Det vil jeg gi videre: Sangen som er ærlig og som ærer Gud. 

3) GJESTFRIHETEN OG MÅLTIDET

Vær gjestfri og åpen mot menneskene du møter. Gi overnatting og hvile. Gi opplevelse av å slappe av og være seg selv. Lage mat og skape fellesskap rundt bordet. Vise interesse for mennesker, finne noe å rose dem for og lytte til deres historier. Slektsboken forteller om folket på min familiegård, Åslandsgården, at de var så gjestfrie at de kunne ha bygget hus over veien. Salme 23 sier at Gud dekker bord for meg framfor mine fiender. Del det hjemmet Gud har gitt deg med andre. La det bli mer enn ord og bli noe synlig som er til å ta på, føle og smake. Gjestfrihet og måltid handler også om nattverd. Glem ikke: 

Så ofte som dere spiser dette brødet og drikker denne kalken. Gjør det til minne om meg.

La det skje som noe naturlig med familien hjemme, og med venner. Del brød og vin. Lag en god rytme. Det er konkret, noe å smake, et beger å holde i og det hjelper å holde fokus på Jesus. Han døde for meg. I det lange løp en god hjelp til å leve nær Jesus. Det vil jeg gi videre: Gjestfrihet og fellesskap rundt måltidet og nattverden.

4) FORSONINGEN OG TILGIVELSEN 

Troen på Jesus gir tilgivelse og forsoning med Gud. Gi det videre til din motpart. Motparten er mennesker du opplever vanskelige, de som har såret deg og de som har gjort deg vondt. Å ta imot nåde og tilgivelse handler også om å gi nåde og tilgivelse

Forlat oss vår skyld slik vi også forlater våre skyldnere

Jeg kan være romslig og raus med tilgivelse, fordi Gud har vært romslig og raust har tilgitt meg. Tilgivelse er noen ganger en lang prosess. Gud hjelper oss og lar oss bruke den tiden vi trenger. Det vil jeg gi videre: Å være tilgitt og forsonet med Gud hjelper oss å tilgi og forsone oss med vår bror. 

La alle mennesker merke at dere er vennlige , HERREN ER NÆR

Det skrives om min tippoldefar som var haugianer «An Kristoffer Aasland var religiøs i sin natur, men romslig i sinnelag» Å kombinere hengiven og ivrig Jesus tro med raushet var ikke selvsagt på den tiden. Må etterslekten si det samme om meg og oss. Overgitt i sin tro og begeistring for Jesus, men samtidig raus, romslig og inkluderende i møte med sine omgivelser. I 5 mosebok 33:12 leser vi hvordan Moses velsigner Benjamin: Herrens kjære venn bor trygt og sikkert, Herren verner han hele dagen. Mellom skuldrene hans får han bo. 

Mitt forsvar

Ord som overbeviser 
Gud har en misjon i verden og virker i verden også uavhengig av de som tror på ham. Det hender til og med at gjennomsekulære mennesker har åndelige erfaringer som får dem til å tenke på Gud. Vi finner mirakler der ingen kunne tru at Gud kunne bu. Men misjonens Gud jobber ikke alene. Han har også en kirke i verden. Han inviterer dem som tror til å være med på det han gjør. Å snakke med andre om Gud og gi ord som overbeviser kobler oss med det Gud gjør i verden. 

Hvordan?
Hva kan vanlige kristne mennesker som ikke er filosofer, apologeter, teologer og kristne eksperter gjøre for å overbevise nordmenn som allerede er ganske overbevist om at de ikke tror? Paulus var overtalelsesekspert og vi kan lære av hans mange forsvarstaler. Han blir arrestert mens han er besøker tempelet i Jerusalem. Anklagen mot ham er blasfemi, den samme anklagen som ble reist mot Jesus. Også Paulus risikerer dødsstraff. Hans forsvar bygger på rettighetene som romersk borger, hans etniske og religiøse bakgrunn, inngående kunnskap rundt det han er anklaget for bakt sammen med de opplevelsene og oppdagelsene som ledet ham til kristen tro. 

Å leve på en måte som trigger respons
Forsvarstale for Kong Agrippa har flere elementer vi kan lære av. Hele saken som vi leser i apostlenes gjerninger 26 er en reaksjon på Paulus sitt liv og tjeneste. Det er flere som verken liker Paulus eller det han gjør. Dette bør en kristen være forberedt på. Og noen ganger må vi forsvare oss. Men så skal vi også leve liv som skaper positive responser og trigger spørsmål. I møte med egne barn har jeg lært å snakke om Gud når spørsmålene kommer. Dersom det aldri kommer spørsmål så indikerer det at troen på Gud ikke er så synlig i hjemmet vårt. I stedet for å provosere fram samtaler om Gud er det da kanskje nødvendig å gjøre noen justeringer i hvordan troen leves på hjemmebane. Det samme gjelder i møte med klassen, nabolag, kollegium og utvidet familie. Gjør som Paulus og lev troen på en måte som skaper engasjement, trigger spørsmål og gjør at du av og til må stå til ansvar. 

Mitt liv er kjent for alle jøder, for helt fra barndommen har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem. Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne om det, at jeg først levde som fariseer og hørte til den strengeste retningen i vår religion. 

Paulus lager bro for å dele tro gjennom å dele om sin bakgrunn 
Å dele troen sin begynner med å dele liv. Å prøve å finne fellesnevnere med dem som lytter er en genial måte å bygge en kommunikasjonsbro. Paulus skriver i første brevet til korintermenigheten at han har gjort det til noe nær en kunstform å finne hvordan han kan identifisere seg med dem som lytter til ham (og hvor de kan identifisere seg med ham) Når vi befinner oss på samme siden som et annet menneske, er det mer sannsynlig at vi lytter til dem. Hva er vår fellesnevner med dem som vi snakker med er et viktig spørsmål å besvare når vi skal gi ord som overbeviser. 

Jeg mente selv en gang at det var en plikt å sette alt inn på bekjempe nasareeren Jesu navn. Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. 

Å gjøre innvendinger til kristen om til argumenter for kristen tro. 
Paulus hadde mye mot kristen tro. Han hatet de kristne og det de stod for. Han mente til og med at han gjorde Gud en tjeneste ved å forfølge, fengsle og henrette kristne. Han anså dem som gudsbespottere. Han kunne ikke forstå at kristne tilba Jesus som Gud. Når han selv kommer til tro og forstår hvem Jesus er, så bruker han sin inngående kunnskap til Skriftene for å forklare Jesus død og oppstandelse. Når han svarer på sine innvendinger får han argumenter i møte med andre. CS Lewis, ateisten som tenkte seg fram til kristen tro, gjorde det samme. Han imøtegikk innvendinger fra ateister med intelektuell eleganse fordi han hadde kjempet med de samme spørsmålene selv først. Vi har kanskje ikke en dramatisk forhistorie som Paulus, men vi kan tenke gjennom hvilke spørsmål som har vært viktige for oss å få svar på for at troen skal lande i hode og hjerte. Svarene på de spørsmålene gir ord som overbeviser. 

Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.’ Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 

Min fortelling leder fram til møte med den oppstandne Jesus 
Da jeg begynte som ungdomsleder og fikk jeg plutselig mange muligheter til å fortelle om min tro på Jesus. Til og begynne med tenkte jeg at jeg ikke hadde en skikkelig historie å fortelle. Mine foreldre er kristne, jeg vokste opp i en kristen menighet med kristne venner og gjett hva, voila jeg er kristen. Men da jeg gikk gjennom tenårene mine for å hente fram tankeprosesser og erfaringer fra den perioden begynte det å dukke opp ting i hukommelsen som gjorde at jeg forstod at også jeg hadde en historie å fortelle. Det var en litt mer spennende historie enn den jeg skisserte over her. Hundrevis av ungdommer har hørt den. Tenk tilbake til hvor de viktige trosvalgene dine ble gjort. Hvilke erfaringer gjorde du deg da og hva andre ting gjorde at du ble en kristen? Dette er en øvelse også for ektefeller: Gjenfortell historien om hvordan dere møttes og hva som skjedde den første tiden. I gjenfortellingen er det ikke utenkelig at noen av følelsene fra den tiden banker på døren. Evangelisten Johannes kaller dette for den første kjærlighet. Å fortelle om den første kjærlighet til Jesus gir ord som overbeviser. 

Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. 

Invitere til kristen tro og kristent liv.
Det klassiske kristne vitnesbyrd trør ofte feil her. Den heftige delen av fortellingen er det som skjedde før troen på Jesus. Møtet med Jesus blir troverdig nok, men inntrykket de som hører sitter igjen med er at livet før Jesus kanskje var det mest spennende. Jordan Peterson, den kanadiske psykologen og samfunnsdebattanten, er på en interessant åndelig reise som nærmer seg mer og mer klassisk kristen tro. Hans veivisere i reisen ser ut til å være fornuft/logikk, bibelstudier og troende samtalepartnere. I en nylig samtale med en kristen tenker argumenterer Peterson for at kirken mister unge mennesker fordi den forventer for lite av dem. At Jesu ideal ikke løftes høyt nok som et mål å innrette livet og fellesskapet mot. De som tar Jesu ord på alvor kan risikere å ende opp med et liv som er ganske så spennende. Peterson inviterer blant annet til å alltid fortelle sannheten for å se hvor det leder deg. Han garanterer den som etterlever det et spennende og meningsfylt liv. Når paulus inviterer til omvendelse og et gjerninger som svarer til omvendelsen så inviterer han egentlig til det samme bare med litt andre ord. Et kristent liv er etterfølgelse av jesus og det er både innholdsrikt, meningsfylt og spennende. Når vi inviterer til et kristent liv og selv lever et kristent liv så gir vi ord som overbeviser. 

Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» 

Min fortelling leder til en oppfordring om å ta ta imot troen
Paulus forsvarer ikke bare i god postmoderne ånd sin egen personlige tro, men er overbevist om den objektive sannheten i troen på Jesus og gjør dermed sitt beste for å overbevise også Agrippa. Han lar seg ikke ydmyke eller skremme av kongens overordnede posisjon. I møte med sannheten byttes rollene og det er Paulus som blir den frimodig ambassadøren for kongen. Paulus selv er overbevist og derfor kan han snakke med overbevisning. Til og med den som ikke er så dyktig i diskusjoner kan være overbevisende når man er overbevist selv. Et liv som bygger opp under ordene overbeviser enda mer. Så tror jeg det hjalp at Paulus nok tenkte at Kong Agrippa kunne bli kristen. Han hadde ikke sperren i hodet som sa at kristen tro er for noen spesielle typer mennesker og uaktuell for andre. Han hadde sett mennesker av ulike religiøse, etniske og sosioøkonomiske bakgrunner la seg overbevise. Hvorfor ikke også kong Agrippa? Kan jeg tenke at kollegaen kan bli kristen? Hva med naboen? Kan de ordene jeg setter på troen min kan være hjelp for andre å finne tro? Når det synker inn at de kanskje kan det, kan du benytte muligheten som nysgjerrige spørsmål gir og svare når du blir stilt til ansvar for troen din slik Paulus ble det. Kanskje noen kan si som kong Agrippa, det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen?

Ord som gir liv

Relevans har vært et viktig ord i pinsebevegelsen de siste 20 årene. Fokuset har kommet som en naturlig reaksjon på sær kultur i mange pinsemenigheter. For å være relevant for omgivelsene har det vært nødvendig å ta tak i internt språk, gudstjenesteform og generell møtekultur. Endringene har vært drevet av ønsket om å koble kirkekultur på omgivelsene. 

Uten denne fornyelsen tror jeg pinsebevegelsen kunne plassert seg selv på sidelinjen. Det er ikke realiteten nå. Mange kirker har bygget bro til kulturen og formidler evangeliet på en relaterbar måte. Karl Inge Tangen har skrevet doktorgrad om nye menigheters evne til å koble vestlige unge mennesker på menighetens budskap og visjon. Menighetene i hans undersøkelse, som også har vært toneangivende for mange andre, lyktes i stor grad.

Pinsedag var både kraft og relevans. Kraften kommer til uttrykk gjennom tungetale, ildtunger og frimodighet. Men resultatet av kraften, at alle rundt fikk høre evangeliet på sitt eget språk, er relevans i praksis. Pinsebevegelsens misjonshistorien er denne blandingen av kraft og relevans. Åndsutrustning som gir kraft og frimodighet. Og en evne til å oversette evangeliet og menighetslivet inn i lokal kontekst og kultur. Å være fylt av Den hellige ånd er ikke å være rar, men å være utrustet til å elske og kommunisere med kulturen. 

Ønsket om å være relevant har gitt oss et behov for å vise at kristne er normale. Vi fokuserer på våre normale interesser og det livet vi har utenfor kirken for å kunne bygge bro. Disse referansene finner vi også i våre prekener. Men så kan det hende at med ønsket om å være mest mulig normal blir det fristende å skjule sin annerledeshet? En enkle måte å gjøre det på er å ikke snakke så mye om tro. En av de beste beskrivelser på kristne i vår tid er den skjulte minoriteten. De som er annerledes, men ikke blir lagt merke til fordi de ikke viser sin annerledeshet. Ønsket om å understreke hvor lik man er andre er forståelig, men har også konsekvenser. 

Har vi mistet noe av frimodigheten med ordene? Er det blitt lettere å snakke om fotball enn Gud? Penser vi samtalen inn på netflixserier heller enn på tro? Er jobb, familie og hobbyer samtaler vi behersker mens Gud er et samtaleemne som gjør oss litt forlegne? Ikke flau over Jesus, men ikke flashe Jesus i ansiktet på de som ikke er interessert. Og de fleste er vel ikke så interessert? Så vi sier ikke så mye om Gud. Relevante og subtile. Venter til noen spør, men sjelden er det noen som spør. Og når noen spør vet vi ikke helt hva vi skal si. Jeg tror dette er en beskrivelse mange kjenner seg igjen. 

Er resultatet av at vi også snakker mindre om Gud med andre kristne? Vi plasserer samtalen om Gud innenfor rammen av LINKgruppen, og så er det andre ting som blir samtaleemne under familiemiddagen. Vi sitter i kirken sammen med familie og venner for å høre om Gud, men så glemmer vi å ta med Gud i samtalen i det som skjer etterpå. Dersom vi kjenner oss igjen i dette, så er det viktig at vi setter fokus her. Vi følger Jesus i fellesskap. Da er etterfølgelsen av jesus en viktig del av samtalen i fellesskapet. 

Å snakke med et annet menneske om forholdet til Gud. Å dele sine oppturer og nedturer i etterfølgelsen av Jesus. Å dele erfaringer av Guds nærhet og opplevelser av når Gud er fjern. Bryne sine tanker om Gud på andre. Slike samtaler former den kristne sin tro og etterfølgelse. Når Gud blir naturlig del av samtalen med familie og venner fra kirken da er det naturlig å ta med Gud også i samtalen med mennesker som ikke tror. De neste søndagene vil vi fokusere på samtalen og ord som gir liv. En sikker måte å gi ordene liv på er å ta Gud med i samtalen. Kanskje koronabegrensningene som gjør at vi ikke kan møtes i større grupper kan oppmuntre oss til å møte et menneske for kaffe og ta med Gud inn i samtalen? Ja til mange kaffier med samtaler som bygger og former liv og fellesskap.