Azusa street på ny

Martin Cave, pastor i IMIkirken, hadde følgende oppfordring til landets pinsevenner på  LEDkonferansen: Ikke glem Azusa street.  Det var i denne gaten, i en bygning som mest av alt ligner en treboks, at den verdensvide pinsebevegelsen startet. Ikke ulikt vår Frelser, ble pinsebevegelsen faktisk født i en gammel stall. Verken smart uttenkte vekststrategier, velsmurt organisering eller godt formulerte prekener fikk gang på pinsebevegelsen. Det minner mer om en helligåndsdrevet orkan, det som i rekordfart bredte seg ut over verden i forrige århundre.

Martin Cave har i en mannsalder ledet en indremisjonsforsamling gjennom stadige fornyelser. Han har vært påpasselige med å invitere Den hellige ånd inn i alle deler av kirkelivet og alltid latt seg inspirere av det Den hellige ånd gjør i andre sammenhenger. Stadige fornyelser har gjort IMI til en livskraftig kirke hvor mennesker blir frelst, opplever mirakler og har definerende Gudsopplevelser. Det som begynte i Azusa street har i praksis ledet IMIkirken og mange andre fra etablerte kirkesamfunn inn i et rikt åndsliv.

Men hvorfor trenger Martin Cave å minne pinsevenner om Azusa street? Mange av pastorene for våre mest toneangivende pinsekirker er oppvokst i miljøer med sterkt fokus på karismatikk og åndskraft. Sannsynligvis er opplevelser med Den hellige ånd i ung alder viktig for at disse pastorene er i tjeneste. I hvert fall er det slik for meg. Men den karismatiske oppveksten har også en slagside. Negative erfaringer med fri nådegavebruk i gudstjenester, ubalansert helbredelsesforkynnelse, ukritisk omfavnelse av rare fenomener og historier fra mennesker brent av uviselig håndtert åndelighet, har ført til en bevisst strategi om å la noen praksiser dø. Mens stier av negative karismatiske erfaringer gror igjen i pinsebevegelsen, gir Martin Cave et varsko om at det er stier av genuin åndelighet som vi må holde åpne. Pinsevenner må ikke glemme å være venner av Pinsen.

Jeg ønsker å ta utfordringen og være klar for omveltningen. De første kristne sin kraft, overgivelse og frimodighet var et verk av Den hellige ånd. Opp gjennom kirkehistorien skjer det igjen og igjen. Den hellige ånd fyller mennesker med kraft og responsen er radikal overgivelse i tjeneste for Gud. Vi vil ikke at det kun er smarte vekststrategier, velsmurt organisering og godt formulerte prekener som får prege trosreisen til de som vokser opp i våre kirker. Vi må for all del ikke velge dette bort, men ikke bli så oppslukt i arbeidet med å skape velfungerende kirkeliv at vi glemmer å gjøre som Martin Cave og IMIkirken: Invitere Den hellige ånd inn i alt vi gjør. Vi må aldri slutte å søke de sterke opplevelsene med Den hellige ånd som fører med seg radikale omveltninger. Kanskje burde vår hovedbønn være: Hellige Ånd, fyll oss på ny!

Noen stier i norsk karismatikkhistorie får fortsette å gro igjen, for det er ikke vårt oppdrag å gjenskape karismatisk kirkekultur fra en annen tid. Lengselen etter at Gud skal gjøre noe nytt, må ikke bli til desperasjon som omfavner hva som helst av åndelighet. Hans verk tar alltid nye former. Derfor er det nødvendig at vi på ny utforsker et landskap av åndsfylde, tungetale, helbredelser, profetier og kunnskapsord. Oppdraget vårt er å forme et åndsfylt kirkeliv som kommuniserer med vår tid. Da bør vi ikke bli så ivrige at vi faller for fristelsen til å ”hjelpe Den hellige ånd” og skape noe som lukter plastikk eller er en kopi av gamle dager. Modne troende må gå foran og demonstrere et åndsfylt liv der det overnaturlige blir en naturlig del av hverdagen. Jeg håper at det fører til ny lengsel om å bli fylt av Den hellige ånd. Først av alt leder det oss til å søke Gud.

Til helgen er det pinse. Vi feirer det som skjedde på tempelplassen i Jerusalem på pinsedag for 2000 år siden. Gud utrustet kirken med sin kraft. Jeg vil også ta med Martin Caves ord om å huske på Azusa street og det som ble født der.  Det gir oss tro på at Gud fortsetter å fylle kirken med sin kraft. I Sentrumkirken skal vi søke Gud denne helgen, og fortsette med det. Vi ber om at Gud på ny fyller oss med Den hellige ånd. Vi ønsker ikke å være venner av pinsen kun i ordet. Når vi søker Gud, både i fellesskap og alene, har han lovet å svare. Kanskje kan våre gudstjenester og hjem få være ”en stall” som gir liv til en ny bølge av Den hellige ånd?