Påske i Sentrums

I Norge er jul den viktige kristne feiringen. Den er enkel å forholde seg til, også for dem som ikke tror. Julen handler om Jesu fødsel og hans oppdrag dukker kun opp i sideblikket. Påsken sentrerer seg rundt Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å feire dette uten å forholde seg til Jesus som frelser og Herre. De fleste stedene i verden er dette den største kristne høytiden. Kanskje vi burde lære og feire litt mer? De tre viktigste dagene i påsken er skjærtorsdag, langfredag og første påskedag. Vi kan godt oppsummere dem med tro, håp og kjærlighet. En god måte å feire påske er å markere disse dagene litt ekstra.

Skjærtorsdag

- fellesskap, tjeneste og kjærlighet På torsdagen i påskeuken samler Jesus sine disipler. Han ber dem om å gjøre klar til påskemåltid. Vi vet for sikkert at måltidet inneholdt brød og vin, men etter tradisjonen var det sannsynligvis også lam, olivenolje og frukt. Når alle er samlet sier Jesus at han har gledet seg til å spise måltidet og være sammen med dem. Han vasker alle sine føtter og forteller dem om viktigheten av å tjene hverandre og å elske hverandre. Så innstifter han nattverden, som av mange også blir kalt for kjærlighetsmåltidet. Det siste måltidet forteller en dypere historie om fellesskap, tjeneste og kjærlighet.

Langfredag

- lidelse, død, forsoning og tro

Natt til fredagen i påskeuken blir Jesus pågrepet, forhørt og pisket. Til slutt blir han dømt til døden og må bære korset sitt til henrettelsesstedet. Jesus ser ut til å ende sitt liv på et kors i smerte og nederlag. Han blir forlatt av de nærmeste og er alene med sin lidelse. Jesaja skriver:

Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Og det er dette langfredag handler om. Jesus gjør lidelse, fornedrelse og død om til seier. Han bærer straffen for vår synd og forsoner oss med Gud. Gjennom tro på og tillit til det Jesus gjorde på langfredag tar vi imot frelsen og blir forsonet med Gud.

Første påskedag

- oppstandelse, nytt liv og håp

Døden er menneskets største og siste fiende. Før eller senere møter alle døden. I dag har det blitt nesten tabu å snakke om døden. Kanskje er det fordi mange har avskrevet grunnen til at vi feirer 1. påskedag. Kvinnene som kom for å stelle med den døde ble sjokkert over å finne at graven var tom. Denne opplysningen var så overraskende for disiplene at de hadde vanskelig for å tro. Jesus stod legemlig opp fra de døde. Han vant over døden som er menneskets største og siste fiende. I dåpen så blir vi begravet med Jesus og står opp med Jesus til nytt liv. 1. påskedag gir oss håp i møte med døden. Håp om gjensyn med dem vi er glad i og om evig liv når vi står overfor døden selv.

Sakte

Sakte

Etter at Jesus ble født kom det noen vise menn for å hylle den nyfødte kongen. En stjerne hadde vist dem veien. De bøyde seg i ærefrykt for Jesus og gav ham eksklusive gaver. Matteus skriver de kom fra Østen. Vi kan ikke vite sikkert hvor det var, men sannsynligvis et sted i dagens Iran. En tur på flere uker. Det gav dem tid til å forberede seg før de kom fram, og prosessere det de hadde opplevd etterpå. Når det går sakte får vi hjelp til å være oppmerksomme og tilstede. Vi kan lære av de vise menn som gynget seg gjennom ørkenen på sine kameler med blikket på stjernehimmelen og glede over å få møte kongen på innsiden.

I vår tid ville vi gjort det mer effektivt. Med fly og taxi er besøket gjort unna på en dag. Det enkleste (og billigste) alternativet, å sende gavene med posten, sparer enda mer tid. Det passer bedre vårt hektiske liv med høye forventninger og krav til effektivitet. En møysommelig tur som de vise menn bega seg ut på er fremmed for oss. Ideelt sett burde livet vårt se mer ut som dette. Vi tar oss tid. Er tilstede. Er oppmerksom. Lar oss lede til Jesus. Men så ender det så ofte opp med at livet blir så fullt at vi er avhengig av effektivitet og at alt skal gå fort. Vi blir travle.

Den amerikanske pastoren John Mark Comer var for noen år siden åndelig og mentalt utslitt. Hans mentor, Dallas Willard, stilte diagnosen travelhet. Vi gjenkjenner innvendingene: Travelhet kan umulig være så galt. Det er de travle som får verden til å gå rundt. Skal du få noe gjort, så spør en som har det travelt. Men Willard fortsetter: Travelhet er den største fiende av åndelig liv vi har i vår tid. Du må nådeløst eliminere travelhet fra livet ditt. Samtalen ble et vendepunkt for Comer og setningen ble overskriften for en ryddejobb i livet. Senere ble det tittelen på en bok om denne ryddejobben. Boken, The ruthless elimination of hurry, har blitt populær. Mange gjenkjenner at travelhet godt beskriver det moderne menneskets problem.

Når vi lar det gå sakte og ikke har behov for å skyndte oss fra det ene til det andre så er det lettere for oss å være tilstede og få med oss det som skjer rundt oss. Oppmerksomhet og tilstedeværelse er viktige ingredienser i tilbedelse. Den som alltid er travel er sjelden nok tilstede for å kunne tilbe. Her er det ikke bare et travelt liv som står i veien for vår tilstedeværelse og oppmerksomhet. Gjennom skjerm blir vi bombardert av en konstant strøm underholdning, nyheter, bilder og sosiale interaksjoner som gjør oss travle også i hodet. Rom for saktetid reduserer travelhet. Være tilstede i egne tanker, i samtale med andre og i det som skjer rundt oss uten å la seg avbryte av det som skjer i skjermen. Å være tilstede hjelper oss å gi oppmerksomhet og tilbedelse til Jesus. «Vær stille for Herren og vent på ham!»

Simpelt

Simpelt

Fattigdom er ikke et ideal i det gamle testamentet. Guds velsignelse over mennesker som Abraham, David og Salomo viste seg også i form av rikdom. Det nye testamentet ser ved første øyekast ut til å se annerledes på rikdom. Jesus utfordrer til å selge eiendeler og følge ham, saligpriser fattige og verdsetter det å gi over å få. I tillegg kom han fra en fattig familie. Men så er ikke dette hele historien. Da Jesus ble født fikk han kostbare gaver som sannsynligvis sikret familien økonomisk gjennom oppveksten. Lukas nevner flere velstående kvinner som tjente Jesus og disiplene med det de eide. Dette mønsteret følger også den første kirken. Velstående mennesker brukte sine ressurser til å hjelpe andre. Kirken ble kjent som et attraktivt fellesskap for dem som falt utenfor. Menigheten gav hjelp for den fattige og mening for den velstående.

Ut fra det vi vet om Paulus var han fra en velstående overklassefamilie. Hans yrke var teltmaker, en lukrativ business på stedene den romerske hæren befant seg. Han betalte ofte reiseutgiftene til teamet på misjonsturene. Det var betydelige summer, for det var dyrt å reise i antikken. Han investerte fra det han hadde inn i sin reisevirksomhet og menighetene han startet. Denne måten å leve på gjorde at han visste hva det ville si å leve i overflod og hva det ville si å ha ingenting.

Basert på dette kan vi si at Bibelen sier to ting samtidig om materiell velstand. Først kan vi se på velstand som en velsignelse fra Gud. I neste omgang kan vi se på velstand som en mulighet til å gi Gud ære og velsigne andre. I historisk og global målesteokk kan normal vestlig levestandard kategoriseres som rikdom. Da er det viktig for oss å kunne holde disse to bibelske tankene om velstand i hodet samtidig. Og vi trenger å ta til oss Bibelens formaning til den rike.

Paulus skriver til Timoteus at de rike i denne verden skal takke Gud som giver og så samle seg skatter gjennom å bruke rikdommen sin til gode gjerninger og gavmildhet. Forkynnerens bok kaller arbeidet for rikdom som jag etter vind og gir gleden over enkle ting som et godt måltid stor verdi og mening. Det gode liv er ikke hvor mye vi har, men hva vi gjør med det vi har.

En enkel livsstil frir oss fra bekymringene ved å eie mye og gir oss mulighet til å finne takknemlighet over de enkle gledene i livet. Ved å bevisst tilegne seg en enkel livsstil kan vi kanskje fjerne mange de urealistisk høye forventningene som ødelegger for så mange vestlige mennesker. Vi øker livskvalitet og større kapasitet til å gi gjennom å klare oss med mindre. Mer til å ære Gud og velsignelse andre. Leve enkelt. Mindre bekymring. Mer takknemlighet. Større sparekonto. Økt sjenerøsitet.

Bønne- og fasteaksjon

Bønne- og fasteaksjon

Faste er beskrevet i Bibelen som hengivelse til Gud og åndelig forberedelse. Moses fastet 40 dager før han mottok de ti bud. Jesus fastet 40 dager før han begynte sin tjeneste. En 40 dagers faste er også del av årshjulet til mange kirker. Her i Norge innleder fastelavn en 40 dagers faste som varer fram til påske. Fastelavensboller henger fortsatt igjen som en tradisjon. Formålet var å innlede fasten med en fest, og så ha fasten som forberedelse av påskefeiring.

Det kan virke som at fasten igjen har fått litt feste i kulturen. Flere faster jevnlig av rene helsegrunner, og kristne har blitt mer bevisst å praktisere faste som en åndelig disiplin. En god trend det er all grunn til å bygge videre på. I år gjør Sentrumkirken en 40 dagers bønn- og fasteaksjon.

Tiden vi lever i har høyt tempo, informasjonsflyten er uendelig og vi forholder oss konstant til hva andre gjør og mener. Vi kan ikke hoppe av verden, men vi trenger å trykke på pause. Jevnlige stopp er godt for vår åndelige og mentale helse. Sabbat er et slik stopp; en dag uten produksjon, tempo, oppdateringer og informasjon. En dag fylt med hvile og rekreasjon, tid med familie og venner, plass for stillhet og tilbedelse.

Fasten gir oss muligheten til en lengre pause. Logge av travelhet og koble på Gud. Tillate saktetid, tid for stillhet og refleksjon. Leve simplere, finne takknemlighet i det man har og få overskudd til å gi. Bønne- og fasteaksjonen har konkrete forslag til hvordan dette kan se ut. 40 dager hvor vi trykker på pauseknappen, gir næring til vårt åndelige liv og søker Gud sammen.

Ett i Kristus

Ett i Kristus

Bibelen er en samling av 66 bøker, skrevet over en periode på over tusen år, delt i det gamle og det nye testamentet. Teknisk er det sant, men vi får best forståelse av Bibelen når vi leser den som én bok med et budskap.

Hva er budskapet som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen? Etter menneskets opprør mot Gud, planlegger Han en stor redningsaksjonen for å vinne mennesket tilbake til seg. Det begynner med Abraham som han lover å gjøre til far for et stort folk, og gjennom det velsigne hele verden. Gjennom hele det gamle testamentet former Gud seg et folk av Abrahams etterkommer. Han fortsetter dette i det nye testamentet. Gjennom Jesus sin død og oppstandelse blir mennesker av alle folkeslag invitert til å bli del av folket Gud skaper.

Bibelens store fortelling avsluttes i Johannes åpenbaring. Her ser vi en folkemengde så stor at ingen kan telle som står foran Gud. Det folket han gjennom generasjonene har formet av verdens nasjoner, språk, etnisiteter, slekter og kulturer. Gjennom Jesu død og oppstandelse bygger Gud bro mellom seg selv og oss mennesker. Samtidig som han gjør det, bygger han bro mellom oss mennesker slik at hans folk blir en mosaikk av ulike nasjoner, kulturer, språk og etnisiteter. Paulus skriver: “Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.” Kirken lever og viser hvordan dette ser ut i praksis.

I 1. Mosebok 11 bestemmer menneskene seg for å lage et tårn som rekker til himmelen. Gud sier: Nå når de har ett språk og en tanke vil ingenting være umulig for dem. En fallen menneskehet som kan gjøre hva som helst er ikke en oppmuntrende tanke. Gud forvirret menneskets språk og delte oss opp i ulike nasjoner, språk, etnisiteter og stammer. I dag blåser det en globalistisk vind over verden. Global populærkultur, internett og teknologirevolusjon gjør det mulig å kommunisere på tvers av både kultur og språk. Denne trenden er sekulær og bygget på andre ting enn Gud. Flere kristne er derfor usikre i møte med denne trenden. Hvordan forholde seg til sekulær globalisering? Er det et nytt babelstårn? Hva gjør Gud i vår tid?

I Apostlenes gjerninger er Jesu etterfølgere samlet til bønnemøte. De blir fylt av Den hellige ånd og taler i tunger. De som stod rundt var jøder fra diasporaen. Dette var jøder som bodde utenfor Israel og som hadde adoptert språket i landet de bodde. De hørte evangeliet forkynt på sine språk. Mennesker som i utgangspunktet var skilt fra hverandre på grunn av språk og kultur ble ført sammen av Den hellige ånd. I dette underet blir kirken født. Fra begynnelsen består kirken av folk fra ulike språk, nasjoner, kulturer og etnisiteter som er koblet sammen gjennom tro på Jesus som frelser og Herre.

Å få dette til å fungere i praksis er viktig i Paulus sine brever. Hvordan fungerer en kirke som består av ulike folk og etnisiteter sammen?

Kirken er ikke en nasjonal størrelse med lojalitet til en folkegruppe, stat eller bestemt politikk. Kirken er allmenn og global. Guds globaliseringsprosjekt er å bygge en kirke av ulike språk, etnisiteter og kulturer. Ett i Kristus, en gruppe forenet i tro på Jesus som frelser og Herre.

Min plass i Sentrumkirken

Min plass i Sentrumkirken

Visjonen for Sentrumkirken maler et bilde hvor vi alle finner sin plass å tjene med sin gave: «Vi ser en kreativ kirke med stor skaperglede, der evner utvikles og potensiale oppdages og heies fram. Hvor nye mennesker finner sin plass, tjener og utvikler seg til å bli ledere i Guds rike. En kirke som oppmuntrer og utruster mennesker til å leve ut sitt formål og kall i livet.» (Utdrag fra visjonen)

Bibelen sammenligner menigheten med en kropp. Kroppen har ulike lemmer med ulike oppgaver. Øyet skal ikke sammenligne det den gjør med det for eksempel hånden gjør. De er avhengig av hverandre. Når hver lem gjør sin del, fungerer kroppen. Vi har ulike gaveutrustninger i vår personlighet som dyktiggjør oss for ulike typer oppgaver og tjenester i menigheten. Alle kan ikke, og skal ikke gjøre det samme. Menigheten fungerer best når hver enkelt gjør det den er skapt for og best på.

I pionérfasen av en menighet fungerer slagord som «Whatever it takes». Det gir mening i en fase av menighetens liv der ressursene er få og ting trengs å bli gjort uavhengig av medlemmenes gaveutrustning. Det kan være greit å operere utenfor sine gaver i perioder. Gjennom det lærer vi å verdsette andre menneskers ulike tjenester. Oppgaver vi selv strever med å fylle, løser andre uten stress.

En sunn og moden menighet vokser fra «whatever it takes» til «gavebasert tjeneste». Der «Whatever it takes» inviterer til å tjene basert på behovet, så inviterer «gavebasert tjeneste» til å tjene gjennom spørsmålene: Hva brenner du for? Hva motiverer deg? Hva drømmer du om å gjøre?

Når vi tjener der motivasjonen er høy er også sannsynligheten høy for at vi lykkes i tjenesten, trives i tjeneste og holder ut i tjeneste.

Noen formaningsord i prosessen av å finne sin gave og tjene ut fra den:

1. Ingen finner sin(e) gave(r) uten først å tjene. Vi begynner aldri på topp, heller ikke i kirken. Du får ikke umiddelbart en tjeneste skreddersydd din gave. Begynn å tjene der det er behov og beveg deg til der du er motivert.

2. Ikke bruk din gave som unnskyldning for å si nei til oppgaver du ikke har lyst til. Du trenger ikke være tjener for å hjelpe å bære leker til 0-2 årsgruppa i barnekirken.

3. Ikke bruk din gave som unnskyldning for å si nei til tjeneste i barne- og ungdomsarbeid. Sentrumkirken gir Jesus til en ny generasjon. Vi trenger alle gavene for å gjøre det.

4 Ikke alle slår tydelig ut på en gave. Kanskje er det flere gaver som får nesten samme score. En så enkel test er nesten dømt til å bli unøyaktig. Mange kjenner heller ikke seg selv så godt enda. Styrker og svakheter blir tydeligere med alder og erfaring i tjeneste.

Motivasjonsgavene

Motivasjonsgavene

Mennesket er skapt i Guds bilde og ligner Ham. Han har lagt noe av seg selv ned i oss. I skapelsesfortellingen blåser Gud livets ånd inn i mennesket og det blir til en levende sjel. Bevissthet, kreativitet, rettferdighetssans og personlighet har sitt utgangspunkt i Gud. Etter oppstandelsen puster Jesus på disiplene og sier ta imot Den hellige ånd. Den hellige ånd i et menneske viser seg gjennom god frukt og karismatiske gaver. Åndens frukt vokser over tid og gjenkjennes som kjærlighet. Åndens gaver blir synlige når de tas i bruk og gjenkjennes som kraft.

Den hellige ånds gaver kan deles opp i åndelige/overnaturlige kraftgaver og praktiske/naturlige gaver som vi kaller motivasjonsgaver. Kraftgavene er en del av å bli fylt med Den hellige ånd. Motivasjonsgavene en gudgitt del av vår personlighet og utrustningen gitt oss av Gud fra begynnelsen. Kraftgavene er ramset opp i 1. Korinterbrev 12. Motivasjonsgavene finner vi i Romerbrevet 12. En slik oppdeling av gavene er ikke vanntett og er ikke den eneste måten å se det på. Samtidig gir det oss et enkelt verktøy for å finne ut av hvordan vi er skrudd sammen og best kan tjene Gud. Det hjelper oss å se at det som motiverer meg er gitt meg av Gud, med formål å sette sammen en velfungerende menighet. Menigheten fungerer bedre når vi tjener ut fra gave og motivasjon enn når vi tjener for å fylle behov.

Jesus sier at den som vil være stor skal være de andres tjener. Dette er en stor utfordring for den vestlige verden som har klatret til toppen av Maslows behovspyramide hvor fokuset er å realisere seg selv. Går det an å realisere seg selv og tjene? Kanskje er svaret på det at den som lærer seg selv å kjenne, identifiserer sine gaver og ut fra det tjener Gud og andre, har funnet en slags kristen selvrealisering. Oppdage seg selv for å bety noe for andre.

Vi begrenser ofte tjeneste i kirken til gudstjenesten og det som skjer fra scenen. Men vi tjener også i LINKgruppene, barne- og ungdomsarbeid og diakonalt arbeid. Vi tjener heller ikke bare gjennom menighetens ulike aktiviteter og virkegrener. Å tjene er en måte å leve på- vi tjener hverandre og naboen i i hverdagen. Å leve slik og tjene ut fra i fra sine gaver er meningsfylt og gir glede.

Å SETTE TIL SIDE SIN TIENDE TIL GUD

Å sette til side sin tiende til Gud

GT beskriver Gud som hellig. Det er noe av det første vi lærer om Gud når vi leser Bibelen. Ordet betyr å være satt til side. Et annet ord som brukes om Gud for å beskrive den samme egenskapen er ren. Guds hellighet og renhet materialiserer seg ofte som ild. En hellig og ren Gud som viser seg gjennom ild inngir respekt og ærefrykt. 

Hvordan nærmer mennesker seg en hellig Gud? Mye av innholdet i mosebøkene svarer på dette spørsmålet. Mennesker helliger seg før de skal møte Gud. Dette er svaret på alle de rituelle renselses- og hellighetslovene i 3. Mosebok. Så er det noen mennesker som helliger hele livet sitt til Gud. En hel stamme av Israelsfolket gjorde det, og ble prestene som levde et liv i tjeneste for Gud. Mennesker som er satt til side for Gud. Vi leser også om at stedene mennesker møter Gud er hellige. Steder som er satt til side for Gud. Så leser vi også om gaver som er helliget til Gud. Gaver satt til side for Gud. Tilbedelse er en blanding av alt dette. Sted og tid for å be, tjene og gi til Gud. 

Israelsfolket sin respons etter at Gud har gitt sitt løfte om å være deres Gud, og folket har respondert med å si at alt du sier vil vi gjøre, er å bygge et telt (Tabernaklet) som representasjon av at Gud bor midt i blant sitt folk. Det er ikke bare et symbol for Guds nærvær, men Guds hellige nærvær tar bolig i teltet. Et sted helliget til Gud. Moses sin bror Aron og hans sønner blir helliget til Gud for å gjøre tjeneste i teltet. Folket sin respons er å komme med hellige gaver. Gaver satt til side for Gud. Som ordning for folkets tilbedelse til lønn for prestene og til utgifter knyttet til Tabernaklet, og senere tempelet, ble tiende innført som en fast hellig gave. Folkets respons på Guds hellighet var å gi Gud hellige gaver. 

Som prinsipp innføres også førstegrøden. Prinsippet er å gi til Gud fra den første innhøstningen. Jeg gir min gave til Gud først i tro til at han vil velsigne resten. Gud er hellig og han fortjener det første og det beste. For Israelsfolket var dette en konkret og praktisk måte å ære Gud på. «Tienden er helliget Gud» Et av de stedene hvor tiendepraksisen er adressert tydeligst er i profeten Malakias. Her blir israelittene sin tiendepraksis refset. De viser ikke ærefrykt for Guds hellighet. De gir ham dyr fra buskapen sin som er halte, blinde og har dårlig helse. Det beste til seg selv, og det som er til overs til Gud. Malakias refset prestene for korrupsjon og egoisme. De var mer opptatt av seg selv enn av å tjene Gud. Så refset Malakias israelsfolket for å holde tilbake tienden, de hellige gavene og almissene. De tenkte kanskje at de hadde bedre bruk for disse enn det Gud hadde? Malakias kaller folket til omvendelse og lover at himmelens sluser skal åpne seg og Guds velsignelse komme over dem som i tillit til Gud gir til Ham tiende, hellige gaver og almisser. 

Vi må ta med til slutt at ordet hellig tar en ny form i det nye testamentet. Tempelet, huset som er helliget for Gud blir revet ned. Jesus selv forutsier at det skal skje. Paulus sier at nå er det de troende som sammen er en bolig for Gud. Kirken er tempelet der Gud er hjemme og har sin plass med sitt nærvær. De troende kalles også de hellige, satt til side for Gud. Så alt er blitt nytt. Samtidig fortsetter vi med å møtes for å tilbe på faste steder, innvier mennesker i fulltidstjeneste for Gud og setter til side av det vi tjener som gave til Gud. I NT blir vi oppfordret til å videreføre praksisen ved å sette av tiende som en hellig gave til Gud. 

GUD ER HELLIG

“De som tilhører en hellig Gud søker å leve et liv som gjenspeiler hans hellighet”

Når Moses møter Gud i den brennende busken så sier Gud til ham at han ikke skal komme nærmere og at han skal ta skoene av føttene fordi det var hellig grunn. Hellig slik det forstås i GT betyr noe slikt som å være satt til side. Når Gud er tilstede i den brennende busken så er stedet Hellig - satt til side for Gud. Tabernaklet, og senere tempelet, som ble bygget som bolig for Gud var hellig fordi det var satt til side for Gud. Det vi gir til Gud er hellig, satt til side for Gud. Så er det i gamle testamentet en hel stamme av mennesker som er helliget for Gud. Dette er prestene som kommer fra Levis stamme. Satt til side for å tjene Gud. 

3. Mosebok er presteboken med de detaljerte lovene om hvordan vi tilber Gud: Den som nærmer seg Gud skal være ren uten å ha vært i berøring med noe som er dødt eller symboliserer noe dødt. Den som kommer nær Gud viser respekt for Gud med å rense seg selv. Guds hellighet er en fortærende ild som vi skal ha respekt for. Gud sier til Israelsfolket: “dere skal være hellige slik jeg er hellig.” Helliget Gud og tilhører Gud. Hans folk. De som tilhører en hellig Gud lever et liv som gjenspeiler hans hellighet. 

Loven oppsummeres i de ti bud. Guds folk får en enkel og konkret oppskrift på hvordan det ser ut i hverdagen. Jesus gjør de ti bud enda enklere når han sier at loven oppsummert er “å elske Gud og elske sin neste”. De fire første budene handler om å vårt forhold til Gud og de seks neste handler om vårt forhold til hverandre. Vi nærmer oss Gud slik han spør oss om, og vi demonstrerer hvem han er gjennom å elske og tjene andre mennesker. 

Spørsmålet mennesket har stilt seg siden begynnelsen er: “Har Gud virkelig sagt?”  Vi lures til å tro at vi vet bedre selv. Dette er utgangspunktet for menneskets synd.  I dag spør vi oss om ikke tiden vi lever i vet bedre enn Gud (“Vi lever tross alt i 2022”). Vår egen fornuft og tidsånden har sånn sett blitt en slags avgud. Noen ganger glemmer vi av at vi forholder oss til en hellig Gud og tenker at vi kan “ha på oss skoene” når vi kommer nær. Så tar vi kanskje ikke hans Ord så alvorlig? 

Jesus var nøye med å si at han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Bergprekenen er på mange måter en kommentar på loven og de ti bud. Jesus ser på hjertet bak loven og trekker det enda lengre og lærer sine etterfølgere å faktisk gå den ekstra milen som ikke er forventet eller spurt etter. Samtidig er Jesus tydelig på at det er tilgivelse, nåde, ny start og nytt liv for dem som ikke klarer å leve opp til idealet. Det er bra, for idealet er skyhøyt og vi kommer til kort. Men betyr det at vi ikke trenger bry oss med å etterleve det? Gud sier: “ta av skoene dine for du står på Hellig grunn.”

Gud er far

“Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige med hverandre”

Vi forholder oss til Gud som far og kirken som familie. Å snakke om andre troende som brødre og søstre høres kanskje noe corny ut, men bak ligger en dyp sannhet: Kjærligheten, omsorgen, tilhørigheten, forpliktelsen og vekstmulighetene som kjennetegner en sunn familie videreføres inn i kirkefellesskapet. 

Hvordan vi forstår Gud påvirker først hvordan vi forholder oss til Gud, men i neste omgang så former det hvordan vi prioriterer i livet og forholder oss til andre. Det første vi tenker på når det kommer til en fars rolle er ubetinget kjærlighet.  

Paulus skriver i brevet til Galaterne at de som tror har fått barnekår. En far som elsker sine barn ubetinget gir trygghet og tillit. Det gjør noe med et menneske å vite at man er elsket o g ønsket. Her begynner det kristne livet. 

En far gjør samtidig mer enn å elske. Den boken i Bibelen hvor det står mest om hva en far gjør er Ordspråkene. Nesten alle ordspråk som sier noe om hva en far gjør har ordene formaning, oppdragelse, rettledning eller refs i seg. En far ser potensiale i sine barn og oppmuntrer (ordet formane kan også oversettes med å oppmuntre) dem til å strekke seg mot dette. Historisk blir også farsrollen identifisert med grensesetting og å vise konsekvenser av å trø over grensene. Foreldre som elsker sin barn ubetinget, men hopper over grenser og konsekvenser, får gjerne barn som er trygge på seg selv, men som kanskje mangler grunnleggende respekt for konsekvensen av ens egne handlinger. Hvordan vi lever livene våre har betydning, og våre foreldre har i oppveksten hatt ansvar for å fortelle og vise oss hvordan vi skal leve. 

Vår Far i himmelen oppdrar, formaner, rettleder og refser sine barn. Dette gjør han fordi han vil det beste for oss og fordi han vil at vi skal leve vårt fulle potensiale (for å bruke den klisjeen). 

Påvirker måten vi ser Gud som far hvordan vi forholder oss til andre? Hva betyr det at Gud er en far som formaner og rettleder for hvordan jeg forholder meg til de nær meg? Spør vi noen gang etter tilbakemelding fra andre? Kan vi være direkte og ærlige i samtaler? Våger vi å si i fra når noen nær oss er i ferd med å rote seg inn i trøbbel?

Når Gud er en far som formaner oss så er vi ærlige og direkte med hverandre.